Guttedrømmen
Jeg har alltid vært glad i historier: mystiske, merkelige og glemte. Bildet av gutten og Porschen har jeg sett flere ganger. Det ikoniske bildet vekker akkurat en slik nysgjerrighet. Ved en tilfeldighet dukket det opp en ledetråd. Entusiasten Øystein Asphjell (les vårt intervju ned Øystein i Norsk Porsche nr. 3), lever og ånder for klassiske biler og har forkjærlighet for luftkjølte kjøretøy. Han er alltid på leting etter gamle deler og biler. Asphjell finner unike ting på gamle låver og nedlagte industriområder, glemt av eierne og gjerne dekket av tiår med støv. Særlig fascineres han av tidlige Porsche 356 biler.
Under letingen på et 356 A forum fant han tilfeldigvis ut hvem gutten på bildet var, og kunne konstatere at han fortsatt levde. Han kom i kontakt med guttens sønn, Jean-Michel Malavieille, en mann godt kjent i det franske Porsche-miljøet. Jean-Michel var slett ikke glad for at familiebildet fantes på nettet utenfor hans kontroll og dessuten aldri godkjent av familien. Dette ønsket vi i Norsk Porsche å gjøre noe med. Ikke bare fortelle om bildet, men også om turen på femtitallet fra Frankrike til Hammerfest. En reise helt utenom det vanlige. Et minne som skulle forme en families forhold til Porsche.
Gevir-souvenir: På hjemveien via Finland ble diverse reinsdyr-effekter kjøpt inn og festet på provisorisk vis.
Gutten på ferja
Franc-Loup Malavieille er navnet på pjokken som står ved bilen på ferja. Året er 1955. 66 år har gått siden han var 13 år og på tur i Norge. Det var en annerledes tid. Man trengte eksempelvis ikke en stor SUV med firehjulstrekk for å dra med familien på tur. Motorveinettet i 1955 var begrenset, derfor måtte man beregne god tid for selv mindre turer. De fleste familier som disponerte bil, nøyde seg med mindre biler som for eksempel 2CV, VW boble og Fiat 500. Få hadde råd til eksklusive sportsbiler, men pappa Louis var slett ikke en vanlig mann. Han ville se og oppleve å kjøre så langt nord som mulig, og gi familien en opplevelse de aldri ville glemme.
Han opplevde sin nye Porsche 356 Pre A som det riktige verktøyet for jobben. Bilen var både driftssikker og rask. Sønnen Franc-Loup husker også at bilen gikk uten et eneste feilslag. I dag er den korteste avstanden fra Paris til Nordkapp (vei helt frem bygd i 1956 red. anm) hovedsakelig på motorveier og fin moderne asfalt på hele 3 686 km. Den gang kom man ikke helt fram, og veiene var for det meste av grus og ofte av særdeles lav standard. Vel tilbake i Paris hadde Porschen gått ca. 10 000 km. Familien kjørte opp langs vestkysten av Sverige og videre langs kystlinjen vest i Norge helt opp til Hammerfest. Hjemreisen gikk videre nordover, til toppen av Norge, gjennom Finland og ned gjennom Sverige. En krevende opplevelse mange ville kvie seg for å gjøre i dag, selv med langt bedre komfort og luksus. Franc-Loup husker ikke alle detaljene fra turen, han er tross alt 78 år, men han erindrer bilen godt.
Primus motor: Louis Malavieille
Hompetitten tei: Vi kan konstatere at veistandarden har sett store forbedringer siden 1955.
Minner for livet
– Far hadde kjøpt en splitter ny Porsche pre A i 1953. Den var i sølv metallic, og vi monterte på to ekstra lys med gule pærer for kunne å se godt i mørket. Vi var fire personer som reiste nordover. Den lille bilen måtte romme far, mor, broren min og meg. Jeg var 13 og broren min 11. Baksetet ble tatt ut for at vi skulle få ekstra plass, og vi satt bak rett der setene hadde vært, på et telt. Husker at det var koselig med varmen fra motoren. Dette og god stemning gjorde at vi glemte at det var litt hardt å sitte på.
Ovenfor motorlokket plasserte vi fire soveposer. Hoteller var dyre, så vi teltet stort sett hele tiden. Utenom de få gangene vi overnattet i byer, så klart. Dette var den første lange familieturen vår, og vi kjedet oss nesten aldri. Alle vi møtte på elsket Porschen, vi utsmykket den sågar med en bukett av einer og noen reingevir vi fikk kjøpt på et av noen samer i Lappland. Bilen skulle være fin og pyntet når vi dro på tur.
Enkelte steder og opplevelser har brent seg fast i minnet. Franc-Loup husker godt besøket i Oslo og Vigelandsparken.
– Hele parken var et kunstverk, med fantastiske steinskulpturer av nakne mennesker. Etter besøket
i Oslo dro vi innom flere stavkirker og utsiktspunkter på veien nordover.
Geirangerfjorden er stedet han husker best. Spektakulær, typisk norsk og helt ulikt alt annet han hadde sett før:
– Jeg syntes at det var veldig skummelt å kjøre med bil ned til Geiranger. Veiene var ekstremt bratte, og bilen svingte konstant til høyre og venstre. Det luktet brente bremser. Far sa ikke noe, men han var engstelig for at bremsene på bilen skulle svikte på grunn av varmegang. Derfor stoppet han på veien nedover for å kjøle bremsene og skaffe oss forfriskninger i form av kaldt fjellvann. Vi kjørte innom byene Stavanger, Bergen og Trondheim i Sør- og Midt-Norge. I Nord-Norge besøkte vi byene Narvik, Tromsø og til sist helt Hammerfest. På reisen tilbake til Frankrike kjørte vi gjennom Lappland i Finland. Det var også der vi kjøpte reinsdyrgevirene som du har sett på bildet av Porschen. Opplevelsen var skikkelig skremmende for oss to smågutter. Gevirene og skallene var fulle av blod etter en fersk slaktning, slikt glemmer man ikke så lett.
Vive la France: Et foto før avreise, kanskje? Det skulle bli mange flere underveis.
Kort tid etter, i Enontekiö, kjøpte faren min en samekniv til meg. Trolig var dette for at jeg skulle glemme den traumatiske opplevelsen. Ikke vet jeg, men uansett finnes kniven fortsatt her på skrivebordet mitt i Paris. I Sverige besøkte vi gruvene i Kiruna. Ikke akkurat en turistattraksjon? Imidlertid, i ettertid forstår jeg at det fantes en baktanke. Far var utdannet arkitekt og svært glad i spesielle bygninger og kunst. Kirken i Kiruna var tegnet av den anerkjente svenske arkitekten Gustav Wickman. (Kirken er for øvrig kåret til Sveriges vakreste kirke og som Sveriges vakreste bygning oppført før 1950 red. anm.).
– Deretter dro vi sydover gjennom Sverige for å se noe nytt. Dette var dessverre den kjedeligste delen av turen. Her var terrenget goldt, ensformig og heller flatt. Vi kjørte i flere timer uten annet å se på enn smale grusveier og grønn skog på alle kanter, alt annet enn det åpne spektakulære landskapet vi hadde opplevd i Norge. Den siste byen vi var innom i Skandinavia, var Stockholm. Derfra reiste vi rett hjem. Som sagt jeg husker ikke alt, men det har hjulpet mye at far var en habil hobbyfotograf. I femtiårene ble de fleste foto tatt med sorthvit film, men far brukte Kodak fargefilm. Han tok mange bilder underveis, og det hender at jeg tar disse fotoene fram igjen for å drømme meg tilbake til turen i Skandinavia. De beste minnene er som kjent ofte barndomsopplevelser.
«Baksetet ble tatt ut for at vi skulle få ekstra plass, og vi satt bak rett der setene hadde vært, på et telt. Husker at det var koselig med varmen fra motoren.»
Porsche-familien
Entusiasmen for Porsche fra pappa Franc-Loup og bestefar Louis har smittet over på Jean-Michel Malavieille (56 år). Han forteller også villig fra historien om familien.
– Det hele startet i 1907, året da bestefar Louis Malavieille ble født. Han var det man kan kalle en eksentrisk og karismatisk mann. Han var utdannet som arkitekt og var en suksessfull gründer med spesialistfelt plaststøping, og han utviklet dusinvis av patenter på femtitallet. Imidlertid var han først og fremst en bilentusiast som åndet for motorsport. Interessen og oppfinnerlysten fikk han utløp for hos bilprodusenten Renault, hvor han forsket og utviklet en «robotstyrt» girkasse. Dette mange tiår før bilindustrien begynte å benytte dette kommersielt selv. Han var en mann man la godt merke til ...
Postkortmotiv: Det manglet ikke på ekstotiske fotomotiv på turen.
Ordene kommer lett for Jean-Michel, du skjønner at han er stolt, og med all rett, Louis var noe for seg selv. Han fortsetter:
– Målet hans var å eie en egen sportsbil, og i 1953 ble denne ambisjonen til virkelighet. Han gikk inn i forretningen Sonauto tilhørende Monseigneur Auguste Veuillet, for øvrig en legendarisk sjåfør som vant Le Mans for Porsche i 1951, 1952 og 1955. Her kjøpte Louis en splitter ny sølv Porsche modell 356 1500 Super, med registreringsnummeret 1945CJ75.
Nettopp den Porschen som er kimen til denne artikkelen. Deretter fulgte en mengde kjøretøy: En Porsche 356 A 1600, Mercedes 300SL, et knippe Renault 8 Gordinier og en BMW 2002 ti. Det er kanskje ikke rart at sønnene, Franc-Loup og Patrice, ble bensinhoder for livet. Det startet med Porschen på bildet i 1953 og turen i 1955 har fundamentert en sterk interesse som fortsatt er der. I dag eier Franc-Loup en Porsche 911 (996).
Porsche som medisin
Jean-Michel har mange ganger, som sin far, funnet seg selv ved skrivebordet sitt og sett igjennom familiens gamle fotoalbum. Her kommer han bort fra hverdagen. Han har fantasert om hvordan det var å kjøre raskt på smale grusveier med stein knitrende i hjulhuset, med lite trafikk og gjennom spektakulær natur. Høre lyden av en frisk boxerfirer på topp turtall, som gir gjenklang og godlyd i de norske fjellene. Kjenne duften av frisk fjelluft blandet med varm motor og et snev av forbrent Castrol-olje.
– Det er kanskje umulig å ikke la seg berøre av flere generasjoners pasjon. For meg startet det ikke med Porsche eller engang biler, men faktisk med motorsykler. Frihetsfølelsen på to hjul er simpelthen unik. Når jeg er ute og kjører, da tenker jeg klart og føler at jeg virkelig lever. Biler som interesse kom temmelig sent inn i livet for min del. Egentlig var det en uventet hendelse som satte alt i gang. Jeg jobbet i mange år i familiebedriften med plastproduksjon. Dette livet var fullt av stress og utfordringer. Spennende, men det fantes lite tid utenom jobben. Imidlertid kan skjebnen være lunefull. For fem år siden fikk jeg plutselig et hjerneslag. Det kom helt ut av det blå og halve kroppen min ble lammet. Jeg trengte en mening i livet og noe å glede meg til. På sykehuset leste jeg alt jeg kom over av bilblader, og bestemte meg der og da: Hvis jeg kan kjøre igjen, skal jeg ha meg min egen Porsche. Dette ga meg motivasjon for å kjempe for å bli frisk igjen. Førligheten i høyre ben har jeg dessverre ikke fått tilbake, men jeg kan gå helt greit med en stokk. Det finnes verre ting, sier han.
«Baksetet ble tatt ut for at vi skulle få ekstra plass, og vi satt bak rett der setene hadde vært, på et telt. Husker at det var koselig med varmen fra motoren.»
Livet med Porsche
– Min første Porsche ble en Porsche Cayman. Turene i denne ga meg humøret tilbake. Jeg begynte å delta på banetreff på Le Mans, og det gikk overraskende bra tross mitt delvis lamme bein. For hver gang jeg kjørte, ble hindringene slaget hadde påført meg mindre.
I dag bruker han det meste av fritiden til Porsche-interessen og selvsagt familien.
– Så snart jeg fikk meg Porsche Cayman, ble jeg helt hekta. Men er man skikkelig Posche-
entusiast kommer man nesten ikke unna ikonet Porsche 911. Beslutningen ble tatt, og jeg kjøpte meg min første 911- en 991.2 Carrera 4S med PDK girkasse. På det tidspunktet trodde jeg at jeg ikke kunne klare å kjøre med manuell kasse lenger, men den som intet våger, intet vinner. Jeg har akkurat kjøpt en Porsche til, en 993 Carrera C2 manuell, og for bare noen måneder siden brukte jeg igjen clutchpedalen: Det føles simpelthen fantastisk å skifte gir med høyrehånden igjen. Porsche er og blir min absolutt beste medisin.
Flere generasjoner samlet: Gutten på fergen, Franc-Loup (til høyre) med sin 996-generasjon Porsche og sønnen Jean-Michel, som også kjører Porsche. Begge har blitt voksne menn, men Porsche-historien og eventyrlysten lever i beste velgående.
Det er ikke fritt for at man blir inspirert av den franske familien. Jeg er glad og litt stolt over å ha funnet fram til gutten på ferja, og for å bli gitt tilliten til å kunne fortelle historien om den franske familien Malavielles reise til Norge. En sitter igjen med en god følelse. Man innser at Porsche faktisk produserer mer enn bare kjøretøy, de skaper historier og gir folk noe å leve for. Hadde det ikke vært fint og fått Porsche på blå resept? Det hadde vi alle trengt en gang iblant.
Eller som Jean-Michel sier selv på klingende fransk:
«Une vie sans Porsche n’est pas une vie!»
– (Et liv uten Porsche er ikke noe liv!)
Merci à la famille Malavieille pour l'utilisation des photos. Copyright Malavieille.
