Svingenes mester
– Går det greit eller? En eldre SUV svinger opp på siden av. En dame åpner vinduet og lurer på om vi trenger hjelp. Det er kanskje ikke så rart. En sportsbil står parkert på en hvitdekt landevei midt i et hogstfelt utenfor Hvitsten. En mann med svart hettegenser står foran panseret med mobilen i hånda. Men Aksel Lund Svindal trenger ikke hjelp. Han tar bare bilder av den nye bilen sin.
– Det er ikke vanskelig å se Porsches DNA. Taycan har mye til felles med 911. Særlig bakfra.
Snøen faller over svart asfalt, som om Kong Vinter vil sende en siste hilsen til den pensjonerte alpinstjernen. Aksel Lund Svindal setter seg i bilen, lukker døra og trykker på effektpedalen. Taycanen kjører inn i svingen i god fart, og alpinisten finner en god linje gjennom. Måleinstrumentene viser hastighet og G-krefter, de to viktigste fysiske rammene rundt Lund Svindals karriere.
– Er det én ting som er overførbart fra alpint til bilkjøring, er det faktisk svingene. Det å forstå hvordan du skal ta en sving riktig, og hvordan du ser etter utgangen kort tid etter inngangen. Det er først når du er på vei inn i svingen du kjenner på hva som er mulig.
Stillheten etterpå
Stillheten etterpå Vi kunne startet denne historien i Åre. Det er et år siden Aksel Lund Svindal la opp. I februar skrenset han inn til målområdet for siste gang. Det var mye å fordøye. Ti tusen nordmenn hadde jublet ham ned løypa. Det var norske flagg overalt. Kronprinsparet var synlig rørt etter avslutningen av en eksepsjonell karriere. Svindal var 36 år gammel, og hadde tatt alle stegene i alpinsirkuset. Fra de første forsiktige svingene på Lørenskog, til å vinne sin klasse som ungdom, til gull, sølv og bronse i junior-VM, og helt opp til toppen av den internasjonale seierspallen. Til gullet, sølvet og krystallkulene. Til Ja, vi elsker, norske flagg og beundrende blikk. Jämtland og Härjedalen var norsk da han brøt startpinnen. Det endte med sølv, to hundredeler bak Kjetil Jansrud. Kongen hadde abdisert, tronskiftet i norsk alpinsport var gjennomført. Etter at den siste medaljen var hengt rundt halsen, og de andre var på vei til flyplassen, satt Aksel Lund Svindal seg i bilen for å kjøre gjennom den snødekte stillheten i de svenske skogene.
– Jeg kjente at hodet var fullt og trengte ro for å sortere tankene, hva jeg hadde vært gjennom i karrieren og hva jeg hadde lyst til å gjøre.
Han var ikke alene, og satt ikke i en fancy bil. Han satt ikke engang bak rattet. Aksel Lund Svindal hvilte hodet mot vinduet da sjåføren bød på teknomusikk og Red Bull.
– Jeg husker jeg sa: Dette skjer ikke. Akkurat da trengte jeg alt annet enn tekno og koffein.
Jeg trengte tid til å tenke.
Så satt han der i stillheten, mellom rekker av svenske grantrær, og tenkte: Hva gjør jeg nå? Karrieren kunne oppsummeres med to streker under svaret. To OL-gull, fem VM-gull, 36 seire i verdenscupen og to krystallkuler. To ganger hadde han vært slått i bakken av skader. Hver gang hadde han reist seg igjen og vunnet titler, til tross for et kranglete kne. Hva skulle han gjøre nå? Han hadde allerede investert i leiligheter i Hafjell og hotell i Hemsedal, noen nystartede teknologiselskaper, og han hadde bygget opp et klesmerke. Men så var det dette med bil.
Drømmen om Porsche
Drømmen om Porsche I september ble Aksel Lund Svindal lansert som Porsche-ambassadør. Men ikke alle vet at det var et resultat av en livslang kjærlighet. Alpinisten har vært en «carguy» så lenge han kan huske.
– Allerede på vei til barnehagen pekte jeg ut ulike bilmerker. Bilene på 80-tallet hadde et erketypisk design. Det var lett å se forskjell på Volvo og Volkswagen. I dag kommer jeg bare på 911 og Defender som har holdt på formene.
Hans første møte med en Porsche var en GT Silver 959 i størrelsesforhold 1:64. I haugen av Matchbox-biler på gutterommet husker han fremdeles to modeller: En knallrød Golf GTI og en sølvgrå 959.
– Jeg tror drømmen om 911 startet der. Porsche var et nivå over de andre bilene. Sånn er det fremdeles.
I hvert fall for meg.
Aksel Lund Svindal vokste opp med BMW. Noe av det han likte best med farens 528, var de to eksosrørene. Da bilen ble skiftet ut med en 520, raknet det for unge Lund Svindal.
– Det første jeg gjorde var å gå ut på gårdsplassen og se bak. Bilen hadde bare ett eksosrør! Det var jo superteit. Jeg husker ennå skuffelsen.
Han var da fem år gammel. Da han fikk lappen, siktet han seg inn mot en 911. Han hadde for lengst begynt å kapre førsteplassene, men var ennå ikke en internasjonal stjerne.
– 911 ble for dyrt. Jeg landet på en Ford Mustang 67. Det er en fin bil, men det var ikke en Porsche.
Jeg solgte den et par år senere.
I 2003 festet Aksel Lund Svindal grepet om seierspallen, og noen år senere fikk han endelig en Porsche. Først en 911 F, og så en 914.
– 914 er en utrolig kul bil som det er lett å bli glad i.
Den er lav og liten, men samtidig litt trang for en mann på 190. Jeg måtte ta av taket for å få plass, og fikk litt mer oppmerksomhet enn jeg var komfortabel med.
Bilen ble etter hvert byttet ut til fordel for guttedrømmen, en passe rufsete 911 G-modell.
– Det er en slags outlaw-bil, med ducktail og en eventyrlig miks av deler og utstyr. Bilen er lett, brutalt ærlig, analog og tøff. Den er ikke perfekt, og jeg skulle gjerne skrudd litt på den når jeg får tid. Men det er en 911, og jeg liker den utrolig godt.
Kul lidenskap
Aksel Lund Svindals interesse for Porsche vokste proporsjonalt med seirene i bakken. Å være bilinteressert alpinist er en god kombinasjon. Når publikum har sett alpinistene krysse mållinjen i Kitzbühel, Gherdëina, Val d´Isere og Garmisch-Partenkirchen, fortsetter bilprodusentene kampen om publikums gunst. Aksel Lund Svindal har brukt mye tid på å snakke om Porsche.
– Det kule med Porsche er lidenskapen. Mange av de som jobber på arrangementene er mekanikere, med mye kunnskap om de klassiske modellene. Jeg er ikke redd for å spørre, og har lært noe nytt hver gang.
Som alpinist har han søkt etter perfeksjon. Som bilist ser han etter det samme.
– Når man blir eldre, ser man andre kvaliteter i bilene enn motorkraften alene. De beste bilene handler om ærlighet og perfeksjon. At bilen er skrudd sammen på en god måte, og ikke lover mer enn den kan holde.
– Og det holder?
– Det er som om 911 alltid har hatt et ess i ermet. De trenger ikke vise krefter før det er alvor. Historien har vist at bilen er rå på racing. De trenger ikke flammer og flatt design for å skryte på seg fart. Derfor er 911 så viktig for Porsches DNA. Det har gjort bilene tidløse. Tenk på 918. Modellen er ti år gammel, men kunne blitt presentert som en nyhet i år. Det er en utrolig vakker bil.
«Jeg kunne godt tenkt meg å kjøre mer på bane. Du lærer utrolig mye om hva bilen er god for, og det er et kick»
Aksel Lund Svindal har forsøkt seg på bane flere ganger. Han har vært på Le Mans og prøvekjørt på Red Bull Ring. Han har til og med slått Atle Gulbrandsen i autoslalåm.
– Det var rått å vinne, men jeg hadde flaks. Racing er som skikjøring. Som amatør kan du vinne på en god dag, men å prestere over tid krever ekstremt mye trening.
Han har kjørt mot rivalen Marcel Hirscher i Audi TT Cup, men måtte gi tapt etter en tøff fight.
– Den eneste grunnen til at Hirscher vant, var selvsagt at han hadde «tjuvtrent» i forveien, sier Aksel Lund Svindal med et skjevt smil. I fjor vant han et oppvisningsrace under Porsche-festivalen på Rudskogen, med en tid som pustet proffene i nakken. Er racing neste stopp på karrierestigen?
– Jeg kunne godt tenkt meg å kjøre mer på bane. Du lærer utrolig mye av hva bilen er god for, og det er et kick, selv om jeg nok kjører med litt for god sikkerhetsmargin. Men du blir ikke god uten mye trening.
Plass til ski
Vi har tilbrakt noen timer på landeveien rundt Hvitsten. Aksel Lund Svindal har tatt Taycanen gjennom tung snø og krappe svinger. Han har vist at han kan sin Porsche, både som sjåfør og nerd. Han er bensinhodet som har forelsket seg i sin nye elbil.
– Verden er i forandring. Det å gå inn i endringer med lidenskap og passion, og ta med det gamle i den nye verden, er en innstilling jeg har sans for. Hvis man sier at det gamle er best, sier man samtidig at man ikke vil være med å forme fremtiden. Denne bilen er et eksempel på vellykket omstilling, og det ligger ikke noen motsetninger i å elske Porsches klassiske bensinbiler.
Han er opptatt av hvordan design og funksjon henger sammen. En elbil gir helt nye designmessige utfordringer. I en sportsbil skal vekten ligge lavest mulig, uten at det går ut over komforten.
– Taycanen har plassert batteriene smart, så det er god plass til beina, også når du sitter bak. Bilen oppfører seg som en sportsbil, samtidig som den er romsligere enn den ser ut som. Det er en god miks av racing og tur.
Bilen har til og med plass til et par storslalåmski. Aksel Lund Svindal fortsetter å snakke om sine personlige favoritter fra Porsches autografi. Han omtaler 911 F-serien fra 1960- og 1970-tallet som magisk. Og han elsker 964 fra 1990-tallet,
et definerende tiår for en som er født i 1982.
«Jeg er så nerd at jeg kan gå i garasjen og se på 911-en i 20 minutter. Jeg blir alltid i godt humør av det.»
– Jeg liker også godt de første G-turboene. Fordelen med 964 er at du kan kjøre den ordentlig. Sjefsdesigneren i Porsche har en 964 som han har tolket og gjort noen forsiktige endringer på. Av de luftkjølte modellene er det tett på drømmebilen.
Av eldre biler har Aksel Lund Svindal en forkjærlighet for designidealet fra 1960-tallet.
– Bilteknologien hadde utviklet seg, og designere definerte bilen på nytt. Resultatet var en minimalistisk og strømlinjeformet design, uten noe ekstra. Less is more. Selv de amerikanske bilene, som Mustang, Corvette og Camaro, var nedstrippet, og Aston Martin hadde noen fine modeller. Og så kom 911. Heldigvis har Porsche holdt fast ved designen. Hvis Aksel Lund Svindal har behov for en oppmuntring, tar han en tur til garasjen.
– Jeg er ingen kunstsamler, men kan gå i timevis på et designmuseum og se på båter, biler og motorsykler. Både linjeføringen utvendig og det innvendige designet interesserer meg. Jeg er så nerd at jeg kan gå i garasjen og se på 911-en i 20 minutter. Jeg blir alltid i godt humør av det.
Blålys
Aksel Lund Svindal svinger Taycanen ut på E6, med kurs for Oslo. Porsche har tatt med seg den analoge klokka på dashbordet inn i fremtiden, den som teller sekunder fremfor minutter. For en alpinist er et sekund et hav av tid. Aksel Lund Svindal har vunnet og tapt renn med noen skarve hundredelers margin. Et lite feilskjær i en sving, og slaget er tapt. Han har kjørt ned fjellsidene i høyere hastighet enn fartsgrensen på motorveien. Aksel Lund Svindal skrur på Burmester-anlegget og spiller Guns N´ Roses på full guffe. Det er da vi ser blålysene i bakspeilet, som i en film. Politiet nærmer seg sakte, legger seg opp ved siden av Taycanen, og passerer.
– Jeg blir alltid stresset av blålys. Jeg er ikke noen sinke i trafikken, men har heller ikke noe behov for å kjøre for fort. Jeg har andre arenaer for å ta ut spenningsbehovet, som på ski eller en biltur på smale og svingete landeveier. Det er da bilen kommer til sin rett.
Aksel Lund Svindal har kanskje lagt opp som alpinist, men fortsetter å holde høy hastighet i skarpe svinger. Svingenes mester er ikke i mål.