Blikk for bil

Klokken er 09.58 denne grå fredagen på Porsche Center Oslo på Ryen, og inn døra kommer en mann med olajakke, boots og gule gassballonger. Som en urban Marlboro Man med jeans, tidløs sveis og kløft i haka myser Karl Eirik Haug mot Porschene i det store rommet av glass og betong. Modeller scannes, detaljer observeres, umiddelbare følelser loggføres. Vi hilser, og ballongene henger på etter beste evne mens mannen bak Carl´s Cars bøyer seg ned for å se på den rykende ferske stussen på 911 (992).

– Jeg liker dette med at bokstavene står ut fra hekken, sier Karl og lar fingrene gli over navnet. En klassisk 911T 2,4 i grønn fanger hans oppmerksomhet.

– Jeg liker ikke ord som ikoner. Men 911, 356 og Speedster er akkurat det. Jeg har drevet med bildesign på hobbybasis i mange tiår. Jeg liker å tegne biler. Det er ikke enkelt. Jeg liker ikke ordet lidenskap. Gøy er ordet. Det skal være gøy. Denne var spesielt fin. Fargen sier noe om tiden den ble laget i. I dag har jo nesten ikke biler farge lenger, sier Karl.

Sucker for sukker
Han prater engasjert og sløser ikke bort tid på trivialiteter og intetsigende småprat. Rett på sak. Rett på bil. Vi går ned en etasje for å hente ut vår bil for dagen, en 2018 911 Carrera T. En skikkelig «driver´s car» med røtter tilbake til 1968 og touring-begrepet. Manuelt gir med syv tette steg, lavere og lettere enn en Carrera – og i kuløren Miami Blue.

– Den fargen var også fin, sier han. Problemet er bare at den lille blå står innerst i et hjørne, bak noen millioner kroner i Porsche-valuta. Vi kommer ikke ut, og det er mange biler som må flyttes. En beskjed har aldri nådd frem. Vår hovedperson som selv har arrangert og gjennomført ganske mange hundre intervjuer som biljournalist, tripper. Ikke utålmodig, men ikke imponert heller.

Vi rekker en kakao
– Jeg er en sucker for sukker, sier Karl. Han smiler, trekker pusten, og så er vi tilbake på bil.

– Jeg liker biler som har minst fem ting ved seg som du undrer deg over. Som du stusser litt på. Da blir det diskusjon, og noe å henge fingrene i. Jeg faller fort fra når det er en bil «alle» er enige om at er fin, sier han.

– Det påstås at hunder og eiere blir likere med årene. Blir biler og eiere også likere, tror du?

– Valget av bil handler mye om hvem man vil være. Man kan bli den man ønsker å være, og da blir man på en måte likere bilen sin med årene. Absolutt. Jeg merker det selv også. Jeg retter meg litt opp i ryggen i en fin bil. En annen bil gir en følelse av at man kan slappe av, sier Karl.

– Det er jobben til bildesigneren å skape denne følelsen. Om bilen går på strøm, diesel, bensin eller poteter, så må den være som en kompis. En turkompis, sier Karl.

Seinfeld abonnerte
Han er glad i biler med klistremerker som viser hvor eier og bil har vært sammen. Det hinter om historier, og bilen blir som en liten tidsmaskin. Det var flere av dem før. Karl har gitt ut bøker om bilkultur, både norsk og amerikansk, men det er magasinet med hans navn som de fleste kjenner best. Fra 2001 til 2014 redefinerte han markedet for bil- og livsstilsblader. USA var det største markedet. Skandinavia og Asia ville også lese. Komiker og Porsche-samler Jerry Seinfeld hadde fire abonnementer til sitt hjem på Long Island. Nike´s designavdeling i USA hadde fem abonnementer. Carl`s Cars ble årets magasin i USA. I tillegg har han siden 2007 levert bilstoff til Dagens Næringsliv og helgemagasinet D2. Samtlige utgaver av D2 har minst én byline med Karls navn. Serien «Mitt kjøretøy» er hans hjertebarn, og jakten på den gode historien er konstant.

– Det å reise med bil er noe helt eget. I buss kan du ikke stoppe når du vil for å tisse på en busk du synes ser interessant ut. Jeg prøver hele tiden å oppleve nye områder i Norge i bil. Uansett hvor jeg drar, finner jeg bilhistorier og møter fine mennesker, sier Karl.

Vår bil er klar, men idet vi skal gå, fanger radaren hans opp noe. En dunk med sammenrullede Porsche-plakater i en krok.

– «Bare å forsyne seg», står det her. Det er omtrent som å titte på det som henger på det siste stativet når det er salg. De beste tingene blir ofte igjen. Jeg samler på brosjyrer. Før kom de beste brosjyrene med de fineste bildene fra Mercedes og BMW, sier Karl og tar med to plakater av en GT2 RS.

Ute i dagslyset får Karl vite navnet på fargen på vår bil. – Jeg synes ikke det stemmer helt. Miami, sier han og prøvesmaker navnet.

– Jeg ser flere Porscher med farger på for tiden. Oransje, rød og blå biler. De er ikke in-your-face-farger, men tydelig racinginspirerte, kommenterer han.

Karl og videografen tar plass og fyrer i gang bilen. Vi i følgebilen henger på gjennom tunellene inn til sentrum, og til Frogner, nær Riddervolds plass.

Fransk finesse
Karls bedre halvdel Stéphanie Dumont skal være med. Designeren og art directoren bak Carl´s Cars visuelle uttrykk må være med, skal vi forstå hva magasinet handlet om, og for å forstå Karl. Den tidligere franske toppidrettsutøveren har deltatt i EM, VM og OL i skøyteløp. 500 meter, 1 500 meter og 3 000 meter gikk hun under OL i Calgary i 1988. 31 år senere er trebarnsmoren mer kjent for å ha laget et ikonisk magasin. Selv om ektemannen ikke liker det ordet. Med elegant, sort, halvlang jakke og hvitt, langt skjerf kommer hun ut på fortauet. Første spørsmål må handle om estetikk.

– Hva jeg synes om fargen? Hva jeg tror den heter? Det er en fin farge. Den er turkis, jeg tenker lagune, hav og sommer. Heter den Miami Blue? Det passer. For Miami er fint, men ikke for fint, analyserer hun.

Vi feier bortover Parkveien, forbi Bislett stadion, langs parken på St. Hanshaugen, ut på Maridalsveien og mot Voldsløkka. Ved Oslo Skatehall er fotograf Kimm på plass. Han og Karl er gamle kjente og hilser med en bamseklem. Vi må spa bort is og snø for å få den lave Porschen inn på plass. Karl tar på kjørehanskene og er klar for opptak.

– Stå tett sammen, og se veldig forelsket ut. Bra!, roper fotografen litt ertende.

– Karl, kan du gi en tommel opp på bildet?

– Jeg kan ikke gi tommel opp. Jeg gir ikke tommel opp for noen ting. Den sure vinden øker på litt, og smuget vi står i blir som en vindtunnel. Karl savner boblejakka han har brukt i hele vinter, men hva gjør man ikke for kunsten. Varm kaffe latte på lettmelk hjelper, og mens Stéphanie varmer seg i bilen innrømmer Karl at han faktisk begynner å nyte at han ikke har regi for en gang skyld.

– Han er skikkelig rotete
På Kaffebrenneriet i Dannevigsveien er det smekkfullt, men et iskaldt par og deres følge klemmer seg inn allikevel. Stéphanie får en yoghurt av Karl før han blir med videografen ut igjen.

– Jeg hadde lyst til å jobbe med design hele tiden, men det måtte vente til jeg var ferdig med toppidretten. Det lå ikke til rette for å kombinere. Jeg var aktiv til jeg var 20-21 år. Så studerte jeg ved Westerdals etterpå. Det er mye som er overførbart til å drive magasin. Disiplin gjennom mange års slit, trening og smerte. Målfokuset. Det krever mye å få til ting, og det gjør jævlig vondt. Men man har alltid mer å gå på. Det er ikke farlig, og man våkner igjen i morgen, sier Stéphanie.

Hun forteller at Carl´s Cars gikk bra fra starten av. Det var bare hun og Karl, de kunne bestemme selv, og det var uproblematisk å ikke sove for å få det ferdig. De gjorde det som krevdes, og så kunne de sove siden.

– Vi er ikke like. Vi er komplementære. Det er store forskjeller. Jeg er disiplinert, han er skikkelig rotete. Jeg får ting i system og holder orden. Jeg pusher meg selv litt mer enn han gjør. Men vi er like i oppfatningen av hva som er fint, og vi er en god duo. Jeg går på veggen av hans rot, og jeg pisker ham, men vi har samme følsomhet for hva som funker, sier hun.

– Hadde du noe bevisst forhold til bil før du traff ham?

– Nei. Jeg er opptatt av estetikk og folks forhold til ting. Bil er en ting. Magasinet ble vinklet mot det. Han har aldri snakket til meg om hestekrefter. Det hadde aldri vært et sånt magasin før i bilindustrien. Vi ville lage noe annet, og vi tenkte ikke så mye på responsen, sier hun.

– Vi ville undersøke det som ikke er direkte pent, litt rart og flørte med det som nesten er harry. Vi hadde ingen sjef, alt var opp til oss.

– Jeg ble overrasket og veldig glad da det ble tatt positivt imot. Vi var i en periode i livet der man vil lage noe. Blader og barn og alt, egentlig. Etter vårt første barn var det bare gøy. Etter det andre barnet kunne vi ikke lenger sove hele netter. Etter barn nummer tre ble det direkte vanskelig, sier Stéphanie.

Hun er ikke vokst opp i Norge, og hun mener det er mer estetikk i det visuelle i Frankrike. Akkurat det kan fort bli oppfattet som litt overfladisk i Norge.

– Vi ville undersøke det som ikke er direkte pent, litt rart og flørte med det som nesten er harry. Vi hadde ingen sjef, alt var opp til oss. Det kunne like gjerne ikke ha funket. Ta for eksempel Ingebrigtsen- familien. Det er fascinerende for folk fordi det funker. Men uten resultater ville folk sagt at det var helt feil. Men alt man får god respons på, vil også ta slutt. Ting er bare nytt og spennende en stund, det er livets gang, sier hun.

I vinduet ser vi en frøsen Karl lene seg mot en husvegg mens kamera går. Stéphanie smiler mens hun graver ut siste rest av yoghurten.

– Hvor viktig har det kunstneriske aspektet av magasinet vært?

– Vi ville ikke please andre, men ønsket å skape noe vi selv synes var gøy. Det kunstneriske har vært veldig viktig. Vi laget et livsstilsmagasin, og vi kunne håndverket. Det var ikke nødvendigvis hardcore bilinteresserte folk som likte bladet. Vi kunne lage magasin, men vi hadde ingen plan B. Vi hadde egentlig ingen plan A heller, sier hun.

Startet med en serviett
Stéphanie bekrefter, noe motvillig, at hun kan litt mer om bil nå enn da magasinet ble unnfanget gjennom et håndskrevet navn på en serviett.

– Jeg liker biler som folk snur seg etter, det er banalt og sant, sier hun og smiler lurt. Det eneste hun i dag ville ha gjort annerledes? Å koble på mer folk litt tidligere.

– Jeg skulle ønske vi var litt flere mennesker etter at vi hadde drevet en liten stund. For å ta det et steg videre. Vi hadde nok trengt å bli litt større. Særlig etter barn nummer to var ikke vi to nok lenger, sier hun.

Svømmetrening venter for parets to eldste sønner på 9 og 11 år, og Stéphanie vinker farvel.

Karl forteller at de tre guttene av og til er med på noen biltreff, men da gjerne en og en – eller sammen med en av sine kompiser for å ikke kjede seg.

– Jeg lokker med is, og så oppdager de at vi er på biltreff. Da innser de at de har blitt lurt, humrer han.

Bil med ratt = bra konsept
Karl er klar for å kjøre mer bil, og vi suser gjennom Maridalen. Samtalen dreier over på mer eksistensielle biltemaer.

– Det er mye dystert som sies om bilens fremtid. Bilen er et foreløpig kort kapittel i menneskets historie. Men folk vil ikke være passive. Porsche-folk vil være aktive sjåfører, gjøre noe selv. Det vil aldri forsvinne, tror Karl.

Det rister og slår over ødelagt asfalt og i feildoserte svinger. Karl retter kjapt på manken i speilet, og justerer solbrillene. – To personer blir veldig godt kjent på en biltur, har jeg erfart. Er det tre stykker forandres alt. Den frihetsfølelsen en bil gir, den vil folk ønske seg for alltid. Selvkjørende biler blir noe helt annet. Bil med ratt er et veldig bra konsept. Gleden ved bil tror jeg er konstant, sier han.

Karl prater og girer like uanstrengt, og de brune lærhanskene knirker litt når han strammer grepet om rattet. De færreste hadde våget å tenke tanken om et bilblad med ens eget navn på forsiden. Der innholdet er selvvalgt, og sjangre og temaer kanskje først og fremst er det man selv synes er mest spennende. Men det stoppet verken på å tenke det, eller å ville det – Karl Eirik Haug gjorde det også.

– Carl´s Cars var subjektivt. Det ligger i navnet. Det handlet om gleden ved bil. At jeg har sterke og klare føringer, kan nok alle som har jobbet med meg skrive under på. Det ble aldri rutine. Det var noe nytt og spennende hver gang. Ellers kunne jeg like godt hatt en helt vanlig jobb. Barn er ingen hindring, og jeg har jobbet med utrolig mye flinke folk – inkludert Stéphanie, sier Karl idet vi passerer en jogger som brått dukker opp fra intet.

Great heaters
En rød tråd i hans liv har vært at han alltid har jobbet med ting han synes er gøy.

– Vi hadde ikke tester og presentasjoner, vi snakket med mennesker vi synes var interessante. Kunstnere, band, skuespillere, regissører. De var glade for å snakke om bil, og ikke om seg selv. David Lynch fikk spørsmål om sin favorittbil, og da svarte han «Volvo, because they have great heaters».

Vi er tilbake på Frogner, og vår Miami Blue skal til Ryen igjen. Karl må hjem for å følge opp seks år gamle Charlie som nå er kommet hjem fra skolen. Det takkes ja til et hyggelig tilbud om kaffe, og brått sitter vi på kjøkkenet blant modellbiler, magasiner og minner.

– De som skapte Porsche, de var så tydelige i skapelsesprosessen. Det de gjorde, var så viktig. De ga jernet for noe de trodde på. Det ble forfriskende. En toppsjef i USA med en slank 911 ble oppfattet på en helt annen måte enn en som kom i en diger doning. Porsche er et eksempel på merkevarebygging. Det er en slags opplevelse. Det er en følelse av det skjer noe gøy, sier Karl.

– Koko-koko, svarer gjøkuret på kjøkkenveggen. Karl titter opp og ler. – De er tro mot racingarven, men deres DNA handler om effektivitet, det nye og småfrekke. De skal lage den beste bilen og ligge foran de andre. Henger man seg opp i fortiden, blir det hemmende. Det tilbakeskuende kan bli et designfengsel. Men man kan alltid gå tilbake til røttene om man ikke lykkes med noe nytt, sier han.

De som skapte Porsche, de var så tydelige i skapelsesprosessen. Det de gjorde, var så viktig. De ga jernet for noe de trodde på.

Veien er målet
Karl mener folk som liker bil, også gjerne trives i eget selskap

– Hva med folk som ikke bryr seg om bil?

– Vi skal lure dem med. De tror de ikke bryr seg om bil, men de må finne det i seg selv. Alle er glade i bil, de har bare glemt det eller fortrengt det, humrer han. Selv om Carl´s Cars ikke lenger er å få kjøpt som fysisk magasin, kan mye tyde på at sjelen vil gjenoppstå. På nett.

– Ikke som magasin på nett, men som et nettsted med tips om hvordan du blir glad. Kule tips. Carl´s Cars har egentlig vært i live hele tiden gjennom foredrag og innlegg, sier Karl.

– Du kan kun beholde én bil for resten av livet. Hva velger du da?

– Da beholder jeg den blå vi har kjørt i dag. Lite bagasjeplass er en fordel, for ingen trenger å drasse på masse søppel. Og Porschen gir deg et smil om munnen. Den kjente klisjeen om at «veien er målet» er essensen av Porsche. Og når den blir gammel blir den bare mer stilig, sier han.

Det hender ganske ofte at Karl får lyst til å ta med seg bilene han skriver om i D2. Over 450 intervjuer har det blitt. Han forteller at Porsche-eiere stiller villig opp, og de er veldig stolte av bilene sine.

– Steinar Farstad Linckert fortjener en takk for å stille opp med velvillig Porsche-hjelp like fort som en 911 gjør 0-100. Så for å gjøre opp status. Hva sitter han igjen med av erfaringer og visdom etter ha jobbet med bil og mennesker i så mange år? – Min erfaring er at alle eventuelle fordommer mot intervjuobjekter kan kastes i søpla. Alle slags mennesker kan kjøre alle slags biler. Og alle har en historie, og det er journalistens oppgave å lokke den frem. Ingenting slår godt håndverk, og gleden over å skape noe helt selv er vidunderlig fantastisk, sier Karl. Han ser ut av kjøkkenvinduet slik de gjerne gjør på film. – Jeg trives med å tenke framover, og jeg ser meg ikke tilbake.

Oppdatering: Nå kan du følge Carl´s Cars på nett!

Carl´s Cars

En av kjernene i magasinet var bilhistorier hvor også kjente fjes fra inn- og utland viste sitt førerkort og tegnet en bil til leserne.

Typiske intervjuobjekter var musikere som Justin Timberlake, filmfolk som David Lynch, kunstnere som Jeff Koons, og moteprofiler som Paul Smith.

Bidragsytere var en nøye utvalgt miks av pur unge og veletablerte navn, blant alt fra forfattere til fotografer.

Det økonomiske fundamentet var en vellykket satsing på å kombinere bil med moteannonser. Store, internasjonale brands som Dior, Diesel og Marc Jacobs var trofaste støttespillere.

Det trykte magasinet kom ut fra 2001 til 2014, og ble solgt i 21 land med USA, Norge og England som største markeder. Magasinet vant en rekke priser, slik som «Årets magasin» i USA og «Yellow Pencil» i London.