Den store elgjakten

Man skal ikke ha vært mye på internett i løpet av vinteren for å ha fått med seg «elgkampen» mellom Stor-Elvdal kommune i Hedmark og Moose Jaw i Saskatchewan i Canada. I oppslag etter oppslag har ballen blitt kastet frem og tilbake over Atlanteren, fra ordfører til ordfører, og utgangspunktet for den uhøytidelige kranglingen har vært hvem som har den største elgstatuen. I Canada har nemlig «Mac the Moose» stått og skuet ut over vinterlandskapet siden 1984. 9,8 meter høy og majestetisk, i trygg forvissning om at han var verdens største elg. Helt til nå. Eller rettere sagt helt til 2015, da kunstnerne Linda Bakke og Inge Iversen kom opp med Stor-Elgen som en del av en kampanje for å øke trafikksikkerheten på den mørke og ulykkesutsatte riksvei 3 gjennom Østerdalen.

Gått viralt
Tiltaket ble initiert av Statens veivesen i 2009, men i Stor-Elvdal så man potensialet for markedsføring og blest. Resten er historie. En lyssatt stålgigant i blank metallic ble skapt. 10,3 meter høy, 12 meter lang, og med en vekt på over 15 tonn ble verdens største elgokse plassert ved Bjøråa rasteplass, men det var altså først i vinter at canadierne indignert innså at Mac the Moose ikke lenger var størst.

Siden har CNN, The New York Times, CBC, Aftonbladet, Dagbladet, The Guardian, BBC, Aftenposten, Gøteborgsposten, Østlendingen og NRK omtalt saken og striden. I Canada meldes det om konkrete tiltaksplaner for å ta tilbake rekorden, men inntil videre er sølvelgen i ledelsen.

Lav sol og minusgrader
Vi i Norsk Porsche har fulgt utviklingen, og det har mange andre også. Elon Musk er en av flere som har vært ute og twitret om den norske elgen, og vi fant ut at her trengs det en roadtrip for å se med egne øyne hva alt dette oppstusset egentlig dreier seg om. Valget falt på helt nye Macan, en bil med god bakkeklaring og firehjulstrekk. Vi begynte reisen oppover E6 fra Oslo mot Minnesund i lav sol og et par minusgrader. Til å være en suv har Macan mye sportsbil i sitt DNA. Gode, formstøpte seter, tight og fin styring, F1-giring på rattet, og ingen antydning til krenging i sving til tross for litt høyde. Ryktene sier at ingeniørene til Porsche var pålagt å kjøre 911 under utviklingen av Macan. Det skinner gjennom. Dette er en bil det er behagelig å dra på langtur med på typisk norske vinterveier. Når vi kommer til avkjørselen mot Elverum og riksvei 3, holder vi stø kurs. Med tre timers biltur i kroppen allerede har vi planer om en liten pause før vi setter fart oppover Østerdalen.

Endelig tørr asfalt
Vi passerer Hamar, og på høyde med Brumunddal svinger vi av hovedveien, og kommer ut i nydelig vinterlandskap på Nes-halvøya. Her ute er veiene svingete og oversiktlige, og på tørr asfalt finner vi sportsmodus på rattet og bruker bilen mer aktivt. På høyere turtall blir vår Macan veldig morsom å kjøre. Fullstendig forutsigbar fremdeles, men langt friskere. Lydbildet endres også, og vi fryder oss. Vi kjører tvers over øya i sørvestlig retning, og over en liten kolle åpenbarer Mjøsa seg igjen. Vi finner skiltet som viser at vi har ankommet Hoel Gård, og vi svinger inn på det som er Nord-Europas lengste linde-allé. 1,6 kilometer med gårdsvei omsluttet av mektige Lindetrær. Flertallet av dem er så gamle og store at de tunge grenene blir som foldede hender over oss, og vi kjører i en naturtunell.

Nevnt i pavebrev
Inne på tunet møter Per Eilif Sandberg oss. Han er tredje generasjons vertskap og forvalter gården med kona Vigdis.

– Bestefar kjøpte gården i 1932, men det har vært gårdsdrift her veldig langt tilbake i tid. Hoel er nevnt i et pavebrev fra 1393, og det ble først privat i 1679. Vi er den tredje familien som eier gården, forteller Sandberg.

Vi får en liten omvisning i den 700 kvadratmeter store hovedbygningen som er fredet av riksantikvaren. Utsikten ned langs linde-alleen ender ved en brygge der Mjøsas hvite svane Skibladner legger til om sommeren. Et formidabelt hageanlegg er nå skjult av kritthvit snø, og bare den frittliggende bygningen «Bruidesuiten» skaper en kontrast.

– Landbruket alene klarer ikke å vedlikeholde den enorme bygningsmassen. Vi har fire ben å stå på. Kylling, poteter, korn og reiseliv. Reiselivsdelen startet med OL på Lillehammer i 1994 og blir større og viktigere hele tiden. Det var rett og slett for få varme senger i Lillehammer, på Hamar og i Gjøvik den gangen. Særlig for VIP-gjester. Vi inngikk en avtale med ABB, som var en av hovedsponsorene, og de bodde her med middag og overnatting under lekene, sier Sandberg.

«Er du autentisk, har vertskap i deg, og lager god mat – så går det hemmat hos ælle»

Mengder med elggryte
Vi tar plass i bilen igjen. Opp linde-alleen får vi bekreftet at firehjulstrekken gjør jobben sin selv på klink is, og vi kjenner at nå kan elgjakta begynne for alvor. Ferden går tilbake over Nes-halvøya, litt sørover på E6, og inn på riksvei 25 med retning Elverum. Vi føler GPS-streken på den nye 11 tommer store skjermen i dashbordet, og plutselig er det elg på alle kanter. Ikke helt ekte riktignok, men på plass i Elverum er det første vi ser Elgstua med utstoppet elg, metall-elg og plastikk-elg. Det er elg i rundkjøringer, elg inne og elg ute. Vi legger inn et ørlite besøk hos Liv Kristine Enger på Elgstua for å dokumentere elggryta som har blitt servert der siden menyens hovedinnhold ble satt tilbake i 1959.

– Det er ikke lenge mellom hver gang denne gryta bestilles, nei, bekrefter Enger med et smil.

30 000 elg i året
Vi fortsetter oppover riksvei 3, og snart ser vi flere av kunstinstallasjonene som skal holde bilførere våkne og interesserte langs en relativt monoton veistrekning. Det henger gevirer på rekke og rad høyt opp i trærne, og mange av dem er svært fargerike. Og aller viktigst, tiltaket har redusert antallet ulykker. Over 30 000 elg blir skutt i Norge hvert år, og i området vi ferdes står varselskiltene tett. Det gjelder å følge med, og når mørket gradvis faller på, føles det som om skogens konge står på lur ute i diket hele tiden.

Lille Stor-Elgen
Vi passerer Rena, og nærmer oss Koppang. Neste delmål er Norsk Elgsenter som åpnet på Evenstad i 2017. Vi svinger over Glomma, på spektakulære Evenstad bro, og inn på området til Høgskolen i Innlandet. Her forteller ryktene at prototypen til Stor-Elgen står utstilt. Kliss lik, men snaue to meter høy. Norsk Porsches utsendte skuer og søker, og så får fotograf Jensen los.

– Er ikke det der borte en elg?

Vi myser om kapp.

– Den beveger seg, jo!

Vi ser på hverandre.

– Kjør!

Et par hundre meter bortenfor skolens campus er en stor innhegning, og der står Ronja, Idun og Mattis. Tre sprell levende elger som tilhører elgsenteret, og er en del av et besøkssenter tilknyttet Høgskolen i Innlandet, Campus Evenstad. Elgene bli også brukt i forskningsprosjekter og i undervisning ved høgskolen.

– Her forskes det på elg, beite og mye annet, og det er åpent hele sommeren for alle som vil lære mer om elg. Vi formidler kunnskap og forskning, i tett samarbeid med høgskolen, forteller prosjektleder Madlaina Bichsel.

Svarteste skauen
Evenstad er et av tre studiesteder ved fakultet for anvendt økologi, landbruksfag og bioteknologi, og på elgsenteret tilbys det guidede infoturer. «Veterinæren tror at Mattis har gjort jobben sin, og at Ronja venter kalver i sommer. Det blir veldig gøy», sier Bichsel og poserer med gevirhjelm på hele syv kilo. Vi finner prototypen også, og får en forsmak på hva som venter noen mil lenger nord. Når det blir mørkt i Østerdalen, da blir det mørkt. At tusser, troll og skumle sagn har hatt gode vekstvilkår her, er ikke vanskelig å forstå. Heldigvis har bilen effektive, adaptive LED-lys. Vi legger oss bak en stor trailer, og venter spent. Når vil 10 meter med Stor-Elg dukke opp?

Mangler bare korsang
Rundt en slakk høyresving får vi se den. Lyssatt med spotter i lilla og gult er det rett og slett et imponerende skue. Med nesa vendt mot veien som om den trer ut av skogen for å skreve tvers over riksvei 3, og opp i lia. Hadde dette vært en film, ville det vært svulstig symfonimusikk og salig korsang omtrent nå. Dimensjonene blir tydelige når vi får se folk under elgen som står og titter opp på giganten i glinsende metallic. For en Star Wars-fan er likheten med en Imperial AT-AT Walker ganske åpenbar, men elgen er langt mer elegant og organisk enn de mekaniske stop-motion-beistene som dundret i bakken på isplaneten Hoth. Vår Macan matcher Stor-Elgen i sølvgrått, og med trolsk lys foreviges duoen side om side i vinternatten som om de er klare til å dra på ekspedisjon sammen. Reisens mål er nådd, vår elgjakt er over, og konklusjonen er klar – Canada får ha oss unnskyldt, men her har ikke «Mac The Moose» noe å stille opp med.