Ekspedisjonssjefen

Sydpolen, 90° S, 0° Ø
– Det ble litt støy, men det virker som det har blåst over.

Mørket er i ferd med å senke seg nord for Polarsirkelen. Det blåser kuling, med storm i kastene. Snøen er som vannrette striper mot svart hav. Børge Ousland snakker ikke om været, men om Sydpolen. I vinter har Børge Ousland vært i vinden igjen, om et kontinent han krysset for 22 år siden. I desember vant amerikaneren Colin O’Brady over Louis Rudd i et kappløp over Antarktis. Turen ble omtalt som The Impossible First. Det ble hevdet at ekspedisjonen var den første kryssingen av Sydpolen uten hjelpemidler. Amerikanske mediehus kastet seg på bølgen. Men noe skurret. O’Brady hadde gått 400 km i oppkjørte løyper, den såkalte Southpole Highway, hvor beltebiler tar utstyr til basen på polpunktet, og hvor bulldosere har tettet sprekkene opp det farlige brefallet. Amerikaneren gikk 1455 km i 2018, og hevdet han var først. Børge Ousland gikk 2845 km, som tilsvarer avstanden mellom Oslo og Gibraltar. Han gikk alene, uten etterforsyninger, og brukte vinden på deler av turen.

Stormen blåste over
Pulken veide på det meste 187 kilo, og det var temperaturer ned mot 56 minusgrader.

– For meg er det å bruke seil og utvikle smarte måter å bevege seg på snø en del av forberedelsene. Uansett om det er seil, pulk eller skifeller. Det har vært mange ekspedisjoner, og det er ikke lenger så lett å være først.

Diskusjonen blåste opp til orkan i arktiske kretser. Det ble skrevet lange artikler om hva en kryssing av Sydpolen egentlig er. Må man ikke gå fra kyst til kyst for å kalle det en kryssing? Hva er egentlig et hjelpemiddel? Hvis et seil er hjelpemiddel, hva er da en oppkjørt vei? Til slutt rykket Explorers Club ut og gratulerte Colin O’Brady med bragden, og minnet samtidig om at Børge Ousland hadde krysset Sydpolen alene og uten hjelpemidler i 1997. Han var først. Stormen blåste over.

– Colin O’Brady og Louis Rudd gjorde en fin prestasjon. Alle som har gått over Sydpolen vet hvor mye som kreves. Men det er ikke vits i å overdrive.

Børge Ousland trenger ikke å heve stemmen for å bli hørt.

Manshausen 67° 50’ 05” N, 014° 46’ 21” Ø
To uker senere. Vi har tatt flyet til Bodø, kjørt tre og en halv time i en lånt Porsche Cayenne til Nordskot, og parkert fem hundre meter fra Manshausen. Det er kuling fra øst og snøen piskes ut på havet. Det er som et polart lavtrykk er innom med en kald hilsen fra Arktis. Etter hvert ser vi aluminiumsbåten med polfareren runde odden. Han legger til longside, og rekker ut en hånd: «Børge». Håndtrykket er fast, og det ser ut som han er skåret ut av granitten ved Nordskot. Det er som man forstår at det er mulig å sette det ene beinet foran det andre i 2845 kilometere, fra Weddelhavet, over polpunktet, og til Rosshavet på den andre siden. At det er mulig å dra på en pulk i 800 kilometere over pakkisen på Nordpolen. Eller at det er mulig å seile rundt Arktis, gjennom Nordvest- og Nordøstpassasjen på fire måneder, en tur som før ville tatt seks år, og avslutte med en sykkeltur fra Bodø til Oslo. For ti år siden krysset polfareren sine spor, en sjømann gikk i land, og han kjøpte en øy i Steigen: Manshausen.

Priser for arkitekturen
– Det er noe med det urørte. Lofoten har blitt en turistattraksjon, mens Steigen fremdeles har en ro over seg. Første gang jeg kom hit, snødde det nesten like mye som nå. Jeg ble betatt med en gang.

På ti år har Børge Ousland bygget opp en naken øy til å bli et sted som er kjent i hele verden. De minimalistiske hyttene har for lengst blitt et landemerke i Nord-Norge, og de har satt Steigen på verdenskartet. Manshausen har mottatt 15 priser for arkitekturen. Arkitekter kommer langveisfra for å studere de små hyttene i havgapet.

– Jeg ville ha en følelse av å sitte i cockpiten og ha kontroll, med elementene rett utenfor, som i en båt eller romskip, hvor alt har en funksjon.

Vi har beveget oss inn i varmen. Børge Ousland står på kjøkkenet i hovedhuset og renser kongekrabbe. Kamskjellene får han fra samme leverandør som Maaemo. Målet er å dyrke grønnsaker og urter til eget bruk. Kveite henter han gjerne selv. Rekorden er 75 kilo rett utenfor en av hyttene. Børge Ousland tok den med harpun, bandt lina til en bøye og dykket ned med en kniv for å hente opp kveita.

Havet forbinder alt
Tilbake på Manshausen, på 67 grader nordlig bredde. Ousland har servert både kongekrabbe og gode historier til gjestene. Så har han matet villsauene som går fritt på øya, før han måker sti mellom hovedhuset og hyttene. De ansatte på Manshausen spøker med at Ousland ikke har satt seg ned siden han kom for en uke siden, og går på 14-timers skift. Manshausen er omgitt av hav. Havet er en forutsetning for de norske oppdagelsene. Du kan stikke hånda i det iskalde vannet og være forbundet med verden, det samme havet som i Polynesia, Nordpolen, Grønland og McMurdo-bukta i Antarktis. Havet var motorveien til fremmede kyster. Og mange reiste. Norske hvalfangere søkte først mot iskanten i nord, i området rundt Svalbard. Så reiste de til iskanten i sør, ved Sør-Georgia. Fritjof Nansen og Roald Amundsen var avhengig av havet og båtene.

Kystkultur
Uten Fram hadde det ikke vært et Nordpolen for Nansen, eller et Sydpolen for Amundsen. Vikingene reiste til Island, så Grønland og Vinland i Amerika. Børge Ousland har kjøpt en hvalskute i tre som ligger til kai, utenfor to fiskeskøyter.

– Under sjarkfisket etter skrei kunne man før gå tørrskodd på fiskebåtene mellom øyene. På kaia på Manshausen lå Nord-Norges største trebygning, et enormt fiskemottak. Den tiden er over, men det er en viktig del av kystkulturen, som fortjener å bli husket.

Børge Ousland står ved kajakkstativet. Han har tatt på en grønn våtdrakt, tilsvarende den han brukte for å svømme over åpne råker i Nordishavet. Så trekker han en rød kajakk av polyeten ut av stativet, også den testet ut i polare farvann.

– Hyttene ser finest ut fra sjøsiden. La oss ta en tur i kajakken langs øya.

Frans Josefs land, 80° 46’ 29’’ N, 55° 1’ 10” Ø
Ousland hiver båten på vannet, glir ned i den som en inuitt, og padler sørover i ruskeværet. Hyttene lyser varmt i det blå lyset. Det ser ut som de har vokst opp fra fjellet, og i vinden og snøen ligner de biller som er på vei mot nord. Kajakkekspedisjonen i 2017 var en hyllest til Fritjof Nansen og Hjalmar Johansens vanvittige reise fra Fram til Frans Josefs land 111 år tidligere, hvor de overvintret i en liten steinhytte i ti måneder.

– Det var en andektig følelse å være på det stedet. Landskapet er så rått. Så øde. Ingen mennesker, men allikevel så mye liv. Det var mange isbjørn, og en del hvalross som stakk de snåle hodene sine opp. Kontrasten var stor til Sydpolen, hvor det eneste jeg så, var en ismåke 20 kilometer fra kysten.

Ousland brukte kajakken til å ta seg over åpent farvann. Det var på en tidligere ekspedisjon til Frans Josef Land han støtte på den russiske armeen. Han gikk inn mellom bygningene i en militærbase de fikk vite var tom. De hadde slitt seg gjennom snøstorm og uvær, og en i følget hadde frostskader. De trodde de var alene, men så ser de en rekke spor som ender i et hull i bakken, og det kommer røyk fra en av pipene. De banker på, åpner døra og ser inn i et rom fylt med russiske soldater. Det var et gjensidig sjokk. Det var tidlig i Gorbatsjovs reformer, perestrojka og glasnost hadde knapt nådd militæret i polare strøk og den kalde krigen hadde ikke smeltet. Alt kunne skje

– Vi brukte litt tid på å forklare situasjonen, men det ble ganske hyggelig etter hvert. Vi bodde i offisersmessa i en uke, med badstue og fest. Min erfaring er at russere blir hyggeligere jo lengre nord du kommer.

Ingen skam å snu
Det er på tide å pakke sammen, komme oss over tilbake til fastlandet og asfalten. Vi skal verken sykle, jogge, gå på ski eller seile. Vi skal kjøre. Børge Ousland starter opp bilen. Det er ti minusgrader, og vi har knapt med tid tilbake til Bodø. Rutene på Cayennen skrapes mens ventilasjonen står på full guffe.

– Nei. Sett på kaldluft, ikke varmluft. Det funker ikke.

Litt av utålmodigheten som må ligge latent i polfareren, avdekkes i kampen mot duggen på innsiden av vinduet. Vi lar være å protestere, og kommer oss ut på hovedveien, med kalde føtter og duggfri frontrute. Bilen drar lett igjennom snøfonnene formet av vinden, og skyter fart mot Fauske og Bodø. Vi snakker om snøen, isen og fjellene. Om nasjonalfjellet Stetind vi passerer på veien, og om kunsten å snu i tide. Børge Ousland var bare hundre høydemetre fra toppen av Mount Everest da han måtte gi opp fordi en sherpa trengte surstoff. Ousland ga avkall på muligheten til å nå toppen for å hjelpe en annen. Et liv er hellig. Og vi undrer på om alle på vei mot toppen hadde valgt det samme.

Moro med Porsche
Børge Ousland kommer ikke til å reise tilbake. Det har blitt for folksomt. På veiene mot Bodø er det bare oss i en bil som er laget for fart og ujevnt underlag. I den første tunnelen viser Børge Ousland vilje til å teste grensene. Vi presses bakover i setet, og farten kjennes som summen av gradene på Syd- og Nordpolen og litt til. Det er som gutten som engang klatret i trærne på Nesodden og utforsket havet utenfor, kommer til overflaten.

Vi legger tunnelen bak oss. Mannen som trolig har gått flest skritt i polare strøk, og som har bygget opp en attraksjon på en liten øy, senker farten.

– Hva som driver meg? Nysgjerrighet. Det er egentlig bare det. Og så tror jeg at jeg har ganske god gjennomføringsevne.