– Kjell var godt over middels opptatt av bil, bekrefter Ellen Engh ved Aukrustsenteret.

Hun forteller at han fikk låne Gudims bil, og at den ble hentet hos Møller. Historien handler om opplevelsen på veien.

Filte ned skosålene
– Kjell likte ikke Tynsetinger. Han traff noen på veien som yppet seg litt, og brått var han på Jessheim. Det er sant at nylagt asfalt krøllet seg, forteller Engh.

Hun sier videre at Aukrust var opptatt av Porsche, men også av italienerne Alfa Romeo og Ferrari.

– Han likte raske biler, og kjørte mye i Italia på sine mange turer dit. Det skrev han også mye om, blant annet at han filte ned skosålene for å få god kontakt med pedalene, sier Engh.

Hans far var blant de første i Alvdal med egen bil. Han kjøpte en brukt Overland til 500 kr. Aukrust har beskrevet at han levde et nomadeliv i baksetet, der han ble sendt fram og tilbake fordi faren egentlig var ganske dårlig til å kjøre bil.

Livslang interesse
– Den store bilinteressen begynte i barndommen, og ble med ham hele livet, sier Engh.

Da han i sin tid illustrerte de norske folkeeventyrene, måtte han ha bil for å komme seg rundt omkring, og helst skulle det gå unna.

– Fort, fortere, fortest var det han likte best, men kona Kari lot ham ikke kjøre fortere enn 100 kilometer i timen. «Men Kari dormer av», som han skrev, humrer Engh.

Porsche-historien vi får dele med leserne, er fra boka «Solan og Nystumoen». Det er mye bilreferanser i «Je og´n Solan» også.

– Ludvig er ikke så mye med på bilturer, for Kjell brukte jo Ludvig og Solan til å beskrive sider ved seg selv. Fart var Solan, «Solan på gassen og je på rattet», illustrerer Engh.

Hun mener Il Tempo Gigante nok var inspirert av Italia og fascinasjonen for fart, men med mange elementer av gjenbruket til Reodor Felgen.

Kappkjørte til Sverige
– Kjell var i Italia over 20 ganger, og han så på det som sitt andre hjemland. Han var åpen for livet. Han tok inn alt alltid. Men han hadde så sterke røtter i Alvdal, og han vendte alltid hjem. Italiensk lærte han aldri, men han snakket Alvdøl og brukte tegneblokken flittig – og gjorde seg forstått, sier Engh.

Hun deler en historie om da kona Kari sendte Kjell ut for å kjøpe noe til kaffen. Da rakk Kjell en liten tur innom Mosseveien, og han endte med å kappkjøre helt til Sverige.

– Han rakk akkurat å si ha det bra til gjestene da de skulle gå hjem igjen, sier Engh.

Med Solan på gassen

Tekst og illustrasjoner: Kjell Aukrust. Gjengitt med tillatelse fra Kari og Kjell Aukrust stiftelse.

Utrolig hva Solan Gundersen roter seg borti. Her om dagen ramla’n helt forstyrra inn gjennom gangdøra. Når Gundersen er oppglødd, snakker’n usynkront. Denne gangen syntes Solan-praten ingen enda å ta…

Av samtalen forsto jeg at han hadde lånt Porsche’n til Kjell Gudim.
Dette måtte da være rene skjære oppspinn!

Men hos Harald A. Møller kom det bekreftende og grei beskjed: - Rallyvogna til 100 000 kroner sto klar i KNA-garasjen - forsikret til langt over antenna. Racer’n kunne Solan og jeg husere med en ukes tid eller så. Vi takket oppspilt for det.

Dagen etter inntok Solan og je Porsche’n med vanlig arbeidsfordeling: Solan på gasspedalen, jeg bak rattet. Tenningen over til høyre, inn med kløtsjen, ned i første, på med gassen. Ryggtavla smalt mot polstra skinntrekk.

Joda! Dette var ikke oppskrytte greier. Panseret foran reiste seg, og i cockpitten kom caravellstemningen. Vi tok av med et brøl - og valgte Østerdalen.

Over Minnesundbrua oppdaga vi at vogna hadde fem gir framover!

«Over Minnesundbrua oppdaga vi at vogna hadde fem gir framover! »

«Prøv døm på den nye strekningen mellom Tangen og kønn-silo’n på Stange!» hoja Solan under dasjbordet. Han hadde fønni go’stillingen på pedalen, og lå luggumt tel for høgt turtall. Det var ikke utevær for Pål Feiring-folk denne gråværsdagen, så giret prøvde vi. Bak oss gikk motor’n over i et djupt og innholt brøl - omtrent som å tømme potettynner ned i en kjeller. Det går utrulig unna når Dunlopdekk og fire forgassere jobber sammen med boxermotor’n hass Ferdinand Porsche. Plankeskur og spredt bebyggelse så plutselig ut som tettbebygd strøk!

«Nord-Østerdalen er fordundre blitt reneste Monza-banen!»

Men det koster å ta seg fram. I Elverum etterfylte vi 36 liter ned i mystisk luke med siklesmekke. Dette er imponerende nok. Heller ikke var det noe å si på akselerasjonen ut fra bensinstasjonen. Der sleiva Solan tel på gasspedalen, så asfalten lå att som hopslengtre filleryer.

Glåma og gule høstfarger i Østerdalen hadde vi sett før. Denne gangen konsentrerte vi oss om slagvolum og kompresjon. Imponert ble vi også over ei saue-tikke i Øvre Rendalen, som tråkla seg gjennom trågjerdet attme veikanten, da SP-dekket vårt eksploderte. Det er forresten utrulig hva døm har fått råla sammen av oljegrusveier i fjellbygdene nå til dags. Nord-Østerdalen er fordundre meg blitt reneste Monza-banen!

«Det er forresten utrulig hva døm har fått råla sammen av oljegrusveier i fjellbygdene nå til dags»

Kanskje henger Tynsetingene litt etter i tettbebyggelsen på vestsida av jernbanestasjonen. Etter et kort opphold her, med påfølgende Solan-start, bør de lokale myndigheter se nærmere på grunnforholdene.

I samme slengen vil Solan og je rette en advarende finger mot småryssen som måpende stimla sammen rundt Porsche’n - og som sto att med grus i kjeften da Alvdøl’n tok av.

«Hilsen Solan og Nystumoen». Il Tempo er å finne i bøkene om Flåklypa Tidende.