Hvit lykke
For 11 000 år siden fulgte en gruppe mennesker den hvite iskanten mot nord. Noen klarte ikke å slutte.Hva jakter de på, der de går innover fjellheimen med brede ski, klatrer opp spisse tinder med feller og kjører farlig bratt ned på lunefull snø? Hvilken mening er de ute etter, når livet leves på grensen av det umulige? Svaret finnes et eller annet sted ut i det hvite. Vi fulgte etter to skikjørere i jakten på hvit lykke.
Dennis Risvoll er en av verdens aller beste frikjørere. Han er den eneste nordmannen som har vunnet i Freeride World Tour på herresiden, en konkurranse som bare de aller beste klarer å kvalifisere seg til. Han er kjent for å lese fjellet og se linjer som ingen andre ser. Få setter like spektakulære saltoer som ham. Han har alltid flyttet grenser for hva som er mulig, og har kommet hjem til fjell og grønne skoger, med gull, brukne ryggvirvler og lånt blod.
Johan Wildhagen er fotograf og erfaren friluftsmann og skikjører, og har tilbrakt måneder og år i bratte fjell og heftige nedfarter med ski på beina. Han har produsert flere filmer, blant annet ReWild, som er en hyllest til livet i snødekte fjellsider og til naturen selv.
Norsk vinter
Reisen starter i Oslo. Det er vinter slik en norsk vinterdag kan være. Trafikken står. Flyene er forsinket. Snøen ligger gjenstridig og hvit på flystripene, som en påminnelse om hvem som er sjefen. Planen var spikret på forhånd. Fly fra Oslo til Tromsø. Kjøre en Porsche Cayenne til Finnmark, og stå ski ned bratte fjellsider og kjempe om seier i Bergsfjord Invitational, en konkurranse hvor skikjørere og fotografer kjemper om det beste bildet. Det hjelper ikke å kjøre en nydelig linje og lande en 360 om fotografen svikter. Et perfekt bilde holder ikke hvis skikjøreren ikke leverer. Men ingenting gikk etter planen. Og derfor ble det en fin tur.
Vi lander på flyplassen i Tromsø, noen timer forsinket, lemper skiene i bilen, og kjører nordover mot Finnmark. Men værmeldingen varsler plussgrader, regn og sterk vind, fra 10 minus til 7 pluss, 17 graders differanse i løpet av en natt. Det er ikke slik det skal være lengst mot nord i årets kaldeste måned. Det er et klima i ubalanse. Konkurransen blir avlyst, og så står vi der mellom fjellene, og har én dag på oss til å finne en fjellside, traske oppover på feller, kjøre ned og forevige øyeblikket. For en fotograf har lyset i nord noe magisk over seg. Om vinteren er lyset et knapphetsgode. Jakten på et godt bilde er som en stripe av lys, et tidsvindu med mørke på hver side, og et varslet værskifte som vil gjøre snøen utrygg. Vi setter derfor kursen mot fjellet Storhaugen og Lyngen Lodge. I bilen snakker de to skikjørerne om gleden over snøen. Og fjellet.
– Fjellet er et sted jeg kobler fra. Hvor jeg kan tenke. Der jeg er helt til stede i alt jeg gjør. Å kjøre bratt handler om et ekstremt fokus, sier Johan.
Dennis har et mer jordnært forhold til turene i fjellet.
– Det er dager i fjellet hvor alt er perfekt. Hvor ting er helt stille rundt deg. Hvor du slipper støyen og finner roen. Men for min del har jeg aldri siktet mot de bratteste fjellene. Jeg kan ha det like gøy på en liten knaus med noen kompiser og godt føre, sier han. Johan er vokst opp i Oslo og begynte å kjøre bratt en gang på 90-tallet. Dennis er fra Vågå og vokst opp mellom landets bratteste fjell. Han begynte å kjøre ski på skisenteret ved Lemonsjøen, og lekte seg i bakken med kompisgjengen, mens han klatret oppover listene over verdens beste skikjørere. Spennet mellom konkurranse og kos er stort.
– Konkurranser er spennende, og det er det jeg lever av, men var det opp til meg, ville jeg brukt mer tid på å kose meg i fjellene i Vågå. Nervepirrende konkurranser og lystbetont kjøring er ytterpunkter. Johan Wildhagen har tilbrakt utallige dager i fjellet. Inspirasjonen kommer fra filosofer og fjellfolk som Peter Wessel Zappfe og Arne Næss.
– Å være ute i naturen er en mørningsprosess for å bli mindre selvfokusert og mer ydmyk. En gang på Jervasstind så jeg spor av jerv på toppen, og fikk en klump i halsen av å tenke på at en jerv hadde sittet og sett på den samme utsikten.
De to er deler den sammen gleden over snøen, men der Johan Wildhagen går lange fjellturer alene for å være ekstra skjerpet og lære å lese naturen, foretrekker Dennis Risvoll å finne et bra sted, og har det gøy der, i miljøet omtalt som å spille «minigolf».
«Jeg ligger og kjender at jeg hater dette forbandede fjeld, fordi det har magt over mitt sind»
– Peter Wessel Zappfe
Troféfjellene
Vi står ved foten av Storhaugen, et av troféfjellene i Lyngen. Det er ti minus. Hvitt pudder ligger som et teppe helt ned til havet. Hvitt møter blått både over og under oss. Det er tid til én tur i dagslyset før det meldte mildværet treffer fjellsiden. Skredvarselet for i morgen er satt til 4, som er ekstremt. I dag er forholdene gode.
– Sikkerhet handler om én ting: kunnskap gjennom erfaring. Djevelen ligger i så mange detaljer. For å kunne kjøre sikkert må du ha vært mye ute, med folk som vet mer enn deg, sier Johan.
Seilere snakker om å få hodet ut av båten, som handler om at du må ha kontroll på alt ved båten, før du får et riktig fokus på fart og fremdrift, hvor hvert vindpust instinktivt får rormannen til å justere kursen med en grad eller to. Slik er det også med skikjøring.
– Veien dit må man ta på alvor. Det tar lang tid før man klarer å lese terrenget og snøen så man kan kjøre sikkert, sier han. På vei opp på Storhaugen møter vi fire skikjørere på vei opp eller ned. Alle er fra nærområdet. En av dem spør hvor vi kommer fra.
– Fra Oslo og Vågå! Såpass? Jaja. Dere er nå hjertelig velkomne.
Det er en humoristisk syrlighet i stemmen, men det er også en følelse av felleskap. Det er få skiturister i Lyngen i februar. De som er i fjellet denne dagen, vil det virkelig. Det er en lidenskap. En annen vi møter, flyttet hit for 30 år siden. På den tiden var det få nordmenn som kjørte bratt, mens utlendingene for lengst hadde oppdaget mulighetene. Han vi møter var med å grave ut skikjørere fra Sveits og Frankrike som ble tatt av et stort skred i Kåfjord.
– Det er fint at mange liker å være i fjellet, men sikkerhet er det viktigste. Å være guide er et fag med spisskompetanse i å finne trygg snø. Om man ikke har tid til å lære seg det selv, kan det være lurt å leie inn kompetansen, sier Johan.
Risikosport
Johan har funnet det beste stedet for bilder, og Dennis Risvoll gjør seg klar for å sette spor i fjellet. Konkurranseinstinktet er på plass, og han setter en perfekt baklengs salto. Bildet sitter på første forsøk. Snøen er en drøm. Det er pudder fra topp til bunn. Dennis er i sitt element, og skuffer nedover i brede svinger og luftige svev. Det er umulig å se at skikjøreren var nær døden etter et stygt fall for to år siden. Det var i Freeride World Tour i Fiebwebrünn i Østerrike det gikk galt. Dennis måtte gjøre om på planene da hele fjellsiden ble sprengt ut før konkurransestart og gjorde at linjen hadde sett seg ut, ble for eksponert. Han måtte finne en ny trasé på kort tid, som førte til et stygt møte med fjellveggen, to knuste ryggvirvler, en brukket hånd og en så forslått kropp at livet måtte reddes med blodoverføring. Det stoppet ham ikke. Dennis har allerede kommet seg øverst på pallen igjen. Etter noen timers hvit lykke i fjellet er vi nede ved bilen, og ser tilbake på sporene ned fjellsiden. I morgen kommer sporene til å være visket ut av mildvær, vind og regn, men det betyr ikke noe nå. Sporene er lagret i minnet. Det er et øyeblikk det føles utidig å spørre om hva som er meningen med å klatre opp på fjellene for å kjøre ned.
«Den mindet ikke så lite om både rektor og vorherre, den trængte ikke å si noe, det var nok at den var der.»
– Peter Wessel Zappfe om Lyngsalpene
Hvorfor de utsetter seg for farene i fjellet.
Klatreren George Mallory besvarte spørsmålet for oss alle da han ville bestige Everst: «Fordi det er der». Han overlevde ikke fjellet, men sitatet lever videre. Vi vender Storhaugen ryggen, hiver oss i bilen «med det beste varmeapparatet for alpintstøvler», og setter kurs mot Tromsø.
På veien til flyplassen passerer vi to reinsdyr. De står utenfor bilen og gnager på et bjørketre. Det er som å se inn i et tidsvindu. Det var naturligvis ikke iskanten som lokket de første menneskene i retning av Ultima Thule og det ytterste nord. De fulgte etter dyrene, hjort og reinsdyr som beitet i områdene der isen hadde trukket seg tilbake. De jaktet på mat og ly til familien. De søkte trygghet, selv om klimaet var hardt. Men det var garantert en eller annen som valgte å klatre opp på breen og den høyeste topp, se ut over endeløse vidder, fjord og fjell, og kjenne at han hadde erobret verden. Bare fordi fjellet var der.
Fjellklatring er «en sport for enkeltmennesker, for originaler og outsidere. En sport som forholder sig til anden sport som champagne til boksøl, og som allerede av den grund er uskikket som folkesport i Norge.»
– Petter Wessel Zappfe
