Kulinariske gleder
Jeg hadde allerede vært på de fleste stedene jeg og den Oslo-baserte fotografen min, Marius Viken, besøkte, men – du verden – aldri på denne måten. Jeg startet i Hamburg, der Porsche Stuttgart overleverte en fulladet Taycan Sport Turismo på flyplassen. For meg har alle ferier i nordområdene inkludert en ferge, så Color Lines fabelaktige nattseiling fra Kiel til Oslo ga nettopp den opplevelsen, bare så mye finere. Med bare 100 km til Kiel hadde Taycanen 300 km igjen på batteriene da vi trillet inn på bildekket på Color Magic, så når jeg kom til Oslo, ville det være nok å gå på.
Siden dette skulle handle om det nye Norge, bestilte jeg meg et rom på Scandic Hotel i Vulkan, en av Oslos nye bærekraftige bydeler. Vulkan huser sitt eget energisenter med 33 meter dype geotermiske brønner. Siden vi var her for å være «grønne», syntes vi dette var et passende sted å bo. I tillegg lå hotellet i ganganstand fra Aker Brygge, og like ved siden av Mathallen, med et stort utvalg restauranter for enhver smak.
Etter noen dager med Frognerparken, Munch og livet ved sjøen dro Marius og jeg vestover, til Vemork ved Rjukan. Dette var ikke på den opprinnelige listen fra Visit Norway, men jeg hadde lyst til å dra dit, siden Vemork er et minnested for de tapre norske soldatene som saboterte Tysklands forsøk på å bruke tungtvannet fra Rjukan til å produsere plutonium under krigen. Jeg kjente til det store vannkraftverket, men jeg hadde aldri lært noe om hvor stor påvirkning fedrelandet mitt hadde hatt i denne regionen. Vemork er et fantastisk imponerende anlegg som ikke bare dokumenterer det som skjedde i det okkuperte Norge, det gir også gammel som ung stor innsikt i industrialderens begynnelse i Norge og bærekraftig energiproduksjon.
Vi hadde ingen tid å miste, så vi fortsatte vestover med Hardanger House i Jondal som vår første destinasjon. Men først stanset vi ved en spennende bedrift, Aga Sideri, en av Hardangerfjordens sertifiserte siderprodusenter. Sider fra Hardanger har nylig blitt et registrert varemerke, og det er bare lokale produsenter som Aga, som benytter lokalt dyrkede epler, som kan bruke dette. Til tross for at vi var forsinket, holdt Jarand og Håvard Aga dørene åpne og ønsket oss velkommen med en personlig omvisning med smaking. De overrasket oss også med en svært lokal og hjemmekoselig hjemmelaget middag som Håvards kone Marianne hadde laget. Det var første gang jeg smakte Hakkasteik, en tradisjonsrik rett fra Hardangerregionen. Den inneholder kjøtt av svin, kalv, får og storfe, blandet med bygg, og smakte fortreffelig. Den minnet om en skandinavisk versjon av den skotske nasjonalretten haggis.
Forestill deg kontrasten da vi kom kjørende opp til Hardanger House sent på kvelden. Siden vi hadde spist en god middag på Aga, prøvde vi ikke middagen på dette fantastisk beliggende arkitektoniske kunstverket i glass og stål. Flotte rom og fantastisk utsikt.
Neste dag dro vi videre til reisens vestligste punkt. Fergen mellom Årsnes og Gjermundshamn krysset Hardangerfjorden og passet målene våre med turen perfekt, siden det er en av Europas første helelektriske ferger. Den blir driftet av Fjord1 og er en av ganske mange vi benyttet på turen.
Det var interessant å se de massive 9MW ladestolpene som på bare 10 minutter forsynte fergen med nok energi til den neste turen. Fergene er stillegående og en fantastisk opplevelse.
Turen videre vestover på Riksvei 49 brakte oss til nydelige Tysnes på Tysnesøy. Den lille fiskerbygda skuer ut over Bjørnafjorden og er et kjent stoppested for både båtfolk og folk som kommer med bil. Mandelhuset er en kulinarisk attraksjon, en restaurant i toppklasse på et historisk sted like ved havnen. Eier Patrick Russell Madsen ønsket oss personlig velkommen og serverte et fantastisk måltid med en forrett med sjøkreps og ovnsbakt kveite. Patrick var opptatt av å påpeke at «sjøkrepsen er herfra, i likhet med all fisk og annet vi benytter i sausene våre.» At Patrick serverte Aga Sider til måltidet, var bare nok et poeng som viste hvor lokalt det norske kjøkkenet kan være.
Patrick Russell Madsen
Kveldsstoppet på Bekkjarvik Gjestgiveri, der man alltid føler seg velkommen, var litt som å komme hjem., bare til noen som var mye flinkere til å lage mat enn moren din. Johannessen-familien driver dette vakkert beliggende gjestehuset på Selbjørnøya, og har både båt- og bilturister som kunder. Chef Ørjan Johannessen vant Bocuse d’Or i 2015, noe vi snart skulle få demonstrert til fulle. En femrettersmeny ledsaget av et variert utvalg viner omfattet Kamskjell med blomkål- og trøffelponzu og Røye med grillet agurk og pepperrot-crème fraiche. Ganske enkelt vidunderlig. Rommene på Bekkjarvik er enten i hovedhuset eller i et anneks ute i havnen, en plassering som gir en spennende mulighet til å observere hva som foregår om morgenen når dagens ferske sjømat blir levert.
BERGENS NYESTE: Matbørsen leverte.
Siden vi bare var en times tid sør for Bergen, hadde vi mulighet til å ta en stopp for å få tatt det obligatoriske bildet av Taycanen foran Bryggen, handelsområdet fra 1600-tallet der hansa-skipene la fra for å frakte gods rundt om i verden. Etter to års pandemirelaterte fall i besøkstallene var det fint å se Bryggen travlere enn noensinne, med mengder av turister som beundret vårt forsøk på å få til et bilde uten busser og lastebiler i.
Heller enn å bli værende på Bryggen fulgte vi Visit Bergens Linn Falkenbergs forslag om å besøke Frescohallen, byens nyeste restaurant. Den har nylig åpnet dørene i børsens gamle lokaler, og de har skapt et fantastisk miljø som lever opp til forventningene. Igjen ble den ferske sjømaten tatt i land bare noen få hundre meter bortenfor.
Men vi hadde flere planer, så vi dro av gårde igjen, stoppet for en kjapp lading på Ionity (nå hadde vi erfart hvilke ladere som fungerte best med kortene våre og hadde et stort utvalg superladere), før vi kjørte mot fergen som krysser Sognefjorden fra Oppedal til Lavik som en del av E39. Kveldens mål var Balestrand og Kviknes hotell. Da vi ferierte i Norge da jeg var barn, var det først i campinghytte og så med bobil, og så igjen i telt som voksen. Vi hadde sett det berømte Kviknes på avstand mange ganger, men det føltes for flott til engang å besøke. I år var det på tide å bo der. Men som de sier, «never meet you heroes». Det var en litt skuffende opplevelse, ikke så mye på grunn av stedet
i seg selv, men i lys av forestillingene jeg hadde skapt som 11-åring. Kviknes er et historisk og imponerende sted, men det er tydelig at busslaster med turister er like viktige i dag som enkeltgjester som oss. En svært omfattende middagsbuffet var ett av tegnene. Det virket som om også langveisfarende Porsche-klubber var enige, og et dusin medlemmer av Porsche Club Spania hadde stanset her på sin fjord-tur.
Som nesten alle steder tilbød Balestrand en offentlig ladestasjon i gangavstand fra hotellet, så vi startet neste dag med 100 % og 460 km rekkevidde. Siste stopp på denne virvelvinden av en tur var Flåm innerst i Nærøyfjorden. Flåm, som er et ideelt sted å drive idrett, gå tur og drive med andre turistaktiviteter, huser Fretheim hotell, som er ideelt lokalisert i gangavstand fra sjøen og jernbanestasjonen. Etter å ha tatt fergen fra Manheller til Fodnes er det to muligheter: enten å kjøre Lærdalstunnelen, som med sine 24,5 kilometer er verdens lengste tunnel, eller den gamle ruten over Aurlandsfjellet. Siden vi var ute etter gode bilder og det var sommer, valgte vi selvsagt det siste. Denne ruten brakte oss opp til 1306 moh. og en temperatur på bare 4,5°C. Heldigvis var den raskt oppe i 22,5°C nede i Flåm.
I Flåm er det stort sett to turistattraksjoner å se: Flåmbana, en 20 km lang togtur fra fjord til fjell, og cruiset gjennom Nærøy- og Aurlandfjorden, som står på UNESCOs verdensarvliste. Det gjennomføres med et helelektrisk minicruiseskip som går mellom Flåm og Gudvangen. Etter en totimerstur der du glir lydløst gjennom det praktfulle
og dramatiske fjordlandskapet, er det busstransport tilbake til utgangspunktet.
Men vi var ikke forberedt på det som skulle skje den kvelden. Siste stans på turen før returen til Oslo var Fretheim hotell. Det beskjedne ytre skjuler en imponerende rekke fasiliteter og rom, inkludert en «historisk» fløy med en aura som et amerikansk 1800-talls gjestehus. Om kvelden kan middag på Fretheim være alt fra en overdådig buffet, eller – som var det vi hadde bestilt – en fireretters middag tilberedt av hotellets kokk Bjarte Finne. Etter grillede tomater fra Sogn, kamskjell fra Knut Magnus’ Scalmarin, grillet sjøkreps fra Sognefjorden og fjellørret fra Hardanger Fjellfisk, alt ledsaget av fine viner, følte vi oss vel ivaretatt. Men så kom kelneren med flere glass og mer bestikk. «Vi bestilte bare fire retter», forklarte Marius. «Å, ja», svarte hun med et stort smil. «Men Bjarte elsker at folk setter pris på maten hans, så det kommer mye mer!»
Breiflabb med brokkoli, svin fra Haugen Gardsmat, og til og med en liten hvilerett før to (!) desserter. «Jeg hadde noen ting på kjøkkenet som jeg ville at dere skulle smake, så jeg lagde dette», sa Bjarte med et bredt smil. Litt hvit sjokolademousse på en pinne med lokale blåleddvedbær fra Lærdal. En spesiell overraskelse gjemte seg i de håndlagde petit four-ene, og Bjarte annonserte med et glis at han hadde laget en av dem «med karamellisert norsk brunost.» Selv om brunost ikke akkurat er min favoritt, gjorde karamelliseringen den søt og god og en passende avslutning på denne uforglemmelige opplevelsen.
Det som gjensto neste dag, var turen tilbake til Oslo. Det er mulig at vi hadde nok juice igjen til å ta de 313 kilometerne i ett jafs, men nå var vi garvede ladere. Vi stanset på halvveien ved et nydelig ladeanlegg i Nesbyen, et fint sted med vakkert fjellandskap, en liten Cirkle K-butikk, en kafé og en bensinstasjon. Mens Marius og jeg satt og tok en god kopp norsk kaffe og så på fjellsidene på den andre siden av Gamle Hallingsdalsvei, reflekterte jeg over den bensindrevne fortiden min. «Kanskje vi har gjort dette feil hele livet: stans, seks minutters fylling, fire minutter på å betale, toalettet og så tilbake på veien.», sa jeg. Roen og freden som hører med en skikkelig 30 minutters pause, når du vet at du gjør noe bra for deg selv og miljøet, er en god ting. Det er Taycan også.
