En mørk grå Porsche 911 GTS Carrera 4 beveger seg gjennom det vinterbleke åkerlandskapet på Nesodden. Den svinger til høyre ved Fjellstrand og kjører nordover mot Alværn. Mannen bak rattet, Sigurd Wongraven, flyttet hit med familien som 10-åring, etter flere år på en gård i Trøndelag. Nå tar han oss med på en tidsreise.

Vi drar tilbake til stedene hvor han en gang var outsideren som gikk lange turer i skogen med heavy metal-musikk på en bærbar kassettspiller. I dag er Sigurd Wongraven like kjent som Satyr – komponist, vokalist, gitarist og drivkraft i Satyricon, black metal-bandet som siden den første plateinnspillingen i 1993 har utviklet og redefinert sin egen sjanger gjennom ni høyt respekterte studioalbum og hundrevis av konserter verden rundt. Han er også hjernen og vinmakeren bak komet-merket Wongraven Wines, som ligger an til å selge 600 000 liter vin i løpet av 2018.

– Men jeg var sjølsterk nok til å ta et bevisst valg veldig tidlig, om at sånt nektet jeg å finne meg i, forteller Wongraven, med begge hendene på rattet og et våkent blikk mot neste sving.

– Jeg la til grunn at den erfaringen du skal sitte igjen med om du gjør noe sånt med meg, er at du skal ha veldig høy motivasjon og være villig til å gå gjennom mye for å kunne herse med meg. For jeg skal virkelig slå fra meg. Det skal ikke gå an å herje med meg som et utslag av kjedsomhet. Det må være veldig personlig om du skal orke det, for det skal koste mye. Så selv om jeg var full av frykt på innsiden, gikk jeg bare av sykkelen, pælmet skolesekken til side, og før de to rakk å snakke noe særlig sammen, så hadde jeg allerede bestemt meg for hvem jeg skulle fly på først. Dermed endte de med å se på meg som helt skrudd i huet, hehe. Men det ble min måte å ta kontroll på.

– Hvor kom denne styrken fra?

– Mye kommer nok fra moren min. Hun sto opp mot urett. I stedet for å si «stakkars deg, det var leit, kom og få klem», så startet hun bilen, ba meg sette meg baki, og dro rett hjem til foreldrene det gjaldt og forlangte at dette måtte ta slutt tvert.

– Hva gjorde det med deg?

– Jeg lærte at jeg ikke skulle finne meg i slike ting, og at det faktisk går an å slå tilbake mot uretten. Det hun gjorde den gang, var nok formativt for hvordan jeg også i dag håndterer slike ting.

Vi har parkert bilen ved Alværn skole, vi har snakket om håpløse utegymtimer og mer givende sessions på skateboard, om skogen han elsker og om det å stå oppreist som outsider. Om den brutale overgangen fra Trøndelag til Nesodden, og det å finne sin egen vei. Det har vært mange som kunne stoppet Sigurd Wongraven på hans vei gjennom livet, både som egenrådig og nytenkende musiker i en dypt konservativ sjanger – og som liten, nyetablert vinmaker i et marked preget av mektige konkurrenter.

Men ingen har greid det. Han er kjent som en sterk personlighet som stiller høye krav til profesjonell standard. Han kan framstå selvsikker på grensen til arrogant, men snakker rolig og ettertenksomt, med stor detaljrikdom og en åpenbar dragning mot eksistensielle problemstillinger.

Historien om Satyricon handler om bandet som definerte sjangeren og erobret et verdenspublikum med norsk black metal på 1990-tallet, og som siden har tøyd sjangergrensene og oppnådd en bred kommersiell suksess, et fenomen som i seg selv er omstridt blant de mest konservative black metal-dogmatikerne.

Fortellingen om Wongraven Wines begynte i 2009, da en sliten Sigurd Wongraven sa stopp og sette hele bandet på pause – etter å ha drevet med Satyricon på heltid siden han var 17. Det endte med en helt ny karrierevei, drevet av en lidenskap utviklet gjennom mange år. Nå samarbeider han tett med vinbønder i Italia og Frankrike, der han selv står for blandingene som er mottatt med strålende anmeldelser og utsolgte hyller.

Men det måtte en pause fra musikken til.

– Min motivasjon var hele tiden å lage sanger og spille inn plater. Det å spille live var noe vi godt kunne gjøre i tillegg. Men i 2009 tenkte jeg: Hva er det vi driver med nå? Vi er jo først og fremst et turnéband som mest av alt spiller konserter og minst av alt lager sanger, så jeg tenkte at dette går jo ikke.

Bandet tar pause, og som lidenskapelig vinelsker begynner han arbeidet med en vinbok og besøker vinbønder for å smake og samle historier. Underveis finner han noe som appellerer mye mer enn å skrive om vin. Han innser at han kan lage sin egen vin i stedet, og han bruker både selvtillit og business-teft for å realisere prosjektet.

– Hva var det som overbeviste deg om at dette skulle du gjøre?
Wongraven svarer ikke direkte. Han forteller gjerne en relatert anekdote i stedet, slik han ofte gjør, for å bygge en kontekst rundt svaret som kommer etterhvert.

– Den gangen i 2009, da alt føltes veldig tungt, var det en venn som spurte meg: «Hva er det morsomste du vet? Kom med én ting som ligger høyt på lista!».

– Kjøre Porsche på bane, svarte jeg.

– Hvor ofte gjør du det?

– Kanskje fire-fem ganger i året.

– Det var lite, hvis det er det morsomste du vet?

– Nja, det er jo ikke så lett å gjøre det ofte når det er vinter halve året her i landet.

– Men kan man tenke seg at det er uproblematisk å gjøre det tolv ganger i sommerhalvåret?

– Nei, det skulle vel la seg gjøre.

– Så hvorfor gjør du ikke det da, spurte han, hvis dette er noe av det morsomste du vet?

Og da jeg fikk det spørsmålet, så tenkte jeg: «Ja, det skal jeg faen meg gjøre». Så da våren kom, ble jeg med på hver eneste banekjøring jeg fikk vite om, såfremt jeg var i Oslo. Jeg var på alle mailinglister som fantes. Og det ble en fin sesong.

– Hva er det som appellerer med banekjøringen?
– Det handler om mestring og flyt, om å søke den sømløse kjøreopplevelsen og ha det gøy med bil, slik jeg har hatt det med mine 911-er og min Boxter S. For mange er det sosiale rundt banekjøringen viktig, men slik er det ikke for meg. Jeg reiser ikke til Vålerbanen, Rudskogen eller Anderstorp for å grille pølser. Jeg er der kun for å bli bedre til å kjøre, fordi alt blir morsommere når du vet hva du driver med. Jeg fikk tidlig instruksjon av rallykjøreren Kjetil Bolneset, som lærte meg å gi gass på steder hvor jeg slett ikke følte for å gi full gass, og å bremse lenge etter at jeg instinktivt ville trå inn pedalen. I en sving kjente jeg et blaff av ren frykt, alt inni meg ropte «brems», men han sto på sitt: «Ikke brems, det er ikke nødvendig». Slik lærte jeg å ta svinger som gjør at bilen bak bare forsvinner i bakspeilet. Men jeg hadde aldri kommet dit uten instruksjon.

Dette er klassisk Wongraven, sier de som kjenner ham. Når han øyner noe som virkelig vekker interessen, går han rett ut på dypet for å dykke etter kunnskap. Det gjelder selvsagt musikk, det gjelder vin, trening, billedkunst og raske biler. Han kan snakke lenge om Edvard Munchs kritikere i samtiden, naturalistene som foraktet hans nye og skisseaktige grep. Han kan drøfte forskjellen mellom Formel 1-stjernene Michael Schumacher og Kimi Räikkönens ulike filosofier når det gjelder bilutvikling. Og han kan, noen ganger, bli taus.

Ved Oksval brygge passerer vi to unge menn som gjenkjenner Satyr og retter peke- og lillefinger i været, en klassisk metal-gest for å vise dedikert anerkjennelse. Wongraven nikker vennlig tilbake. Hvordan håndterer han å være en offentlig person, etter å ha levd hele sitt voksne liv som frontfigur på scenen?

– Min kollega Anders sa det en gang til meg: «Til tross for din utadvendte og engasjerte natur, Sigurd, så er du mye mer sky enn folk aner». Endelig noen som skjønner meg, tenkte jeg da. Det er mange som ikke forstår at jeg også har mange sider. I visse situasjoner kan jeg snakke non stop med iver og engasjement, andre ganger kan jeg sitte en hel kveld og ikke si et ord.

«Så da våren kom, ble jeg med på hver eneste banekjøring jeg fikk vite om»

– Hvorfor?
– Fordi jeg ikke føler noen ting rundt det folk snakker om, ikke er komfortabel med personene i rommet, eller fordi jeg ikke liker emnene som diskuteres. Og om jeg har en fornemmelse av at her er det ikke noe å hente, så orker jeg heller ikke bidra til at det skal bli annerledes, og da tenker folk at jeg er sær og rar. Men jeg kan snakke mye og gjerne om det jeg er opptatt av. Begge deler er meg.

Nå har Sigurd Wongraven sjelden bekymret seg for om andre betrakter ham som sær. Vi parkerer ved en ny idrettshall på Bjørnemyr, der han bodde i ungdomsskoletida, og begir oss innover på en smal sti mellom furutrærne. Etter ti minutter åpner en stor myr seg foran oss. Vi er i Hekseskogen. Wongravens tilfluktsrom som ung gutt.

– Min jobb var å lufte bikkja hver dag etter skolen. De turene brukte jeg til å høre på musikk på bærbar kassettspiller. Jeg hørte på heavy metal fra jeg var seks, men en nabo foret meg med opptak av stadig hardere band, og jeg var veldig mottakelig og søkende. Slik lærte jeg meg nye musikkstiler, og slik kunne jeg gå stadig lengre turer inn i skogen for å være i fred med musikken.

– Du er med andre ord lommekjent i Hekseskogen?

– Absolutt. Thomas Seltzer sa til meg for mange år siden: «Vær så snill og si at følgende er sant: Du ble en gang observert på nyttårsaften, på vei inn i skogen på Nesodden, bærende på en pose med øl og en bærbar, batteridrevet CD-spiller, der du skulle inn for å lage bål og drikke øl og høre på black metal, alene i skogen, mens de andre skjøt opp raketter». Jeg kunne glede ham med at det er sant. Og når det fortelles slik, høres det kanskje spesielt ut, men for meg var det enkelt: I stedet for å melde meg på en fest som jeg verken var invitert til eller motivert til å oppsøke, så tenkte jeg at jeg heller drar opp i skauen, for der er det jævlig fint nå, og så lager jeg meg et bål og hører på fet musikk, legger på noen pølser på bålet og åpner den sixpacken, og når jeg synes det blir kjedelig, så drar jeg bare ned til huset igjen.

Det var barndomsårene i Nordland, Møre og Romsdal og de dype skoger i Trøndelag som installerte naturen i Wongravens mentale operativsystem. Det å være ute, uansett tid eller temperatur, er en naturlig valg. Som da han og kona feiret en iskald nyttårsaften ute på balkongen hjemme, alene ved siden av en varm grill med lammekjøtt.

– Vi hadde fått vår første sønn to måneder tidligere og feiret nyttår alene, og grillen sto ute – så jeg foreslo at vi like gjerne kunne kle på oss og nyte utsikten. Så da satt vi der, med vin og lam og termodresser, og jeg skjønner at det kanskje kunne se rart ut for naboene. Men vi er fremdeles enige om at dette ble den fineste nyttårsaften vi har hatt siden vi møttes i 2009. Du trenger ikke sitte ute i en skog, eller på en fjelltopp. Det er opplevelsen som er viktig.

Og det er det indre kompasset som sørger for at Wongraven fremdeles ikke lar seg herse med, verken i musikklivet eller i vinbransjen, selv om han selv hevder at han har moderert sin evne til å gå rett gjennom veggene som andre møter med et smell. Men hans egne rettesnorer viker han ikke fra. De er såre enkle, ifølge ham selv.

– Når det gjelder vin, så lager jeg ikke viner som jeg ikke selv kunne tenke meg å drikke alene hjemme. Når det gjelder musikk, så har jeg bare én ting å si dersom vi er i tvil om en ny låt er god nok: Glem det! Hvis du er nødt til å sitte og diskutere hvorvidt noe er godt nok, så er det opplagt ikke godt nok. For meg spiller det ingen rolle om det er en låt vi har jobbet mye med å få til i månedsvis. Har vi gjort et helhjertet forsøk, men er fremdeles i tvil? Svaret er enkelt. Da går vi bare videre.