Når veier blir til kunst

I 2019 ble det åpnet mange riksveier i Norge – 225 km for å være presis. Foreløpig er dette en rekord. Atten utvalgte strekninger i Norge har fått offisiell status som veier det blir investert ekstra i. De får en infrastruktur som er tilpasset turistnæringen og reisende langs veiene. Disse strekningene, som har blitt gitt navnet Nasjonal turistveg, forsterkes med arkitektur og kunst på tilrettelagte utsiktspunkt og rasteplasser.

Stortinget vedtok satsingen på Nasjonale turistveger i 2001. Arkitekter og kunstnere har skapt flotte visuelle rom i utviklingen av utsiktspunktene og rasteplassene på turistveiene. Dette er en viktig del av turisters oppfattelse av Norge, men også bra for selvfølelsen for folk som bor i de aktuelle områdene.

En må ikke alltid kjøre den raskeste veien som GPS-en viser. Ta fram kartet og sjekk Google og internett. Det finnes mange unike veisnutter som venter på å bli oppdaget. Vårt land har mye å by på. Selv om mange ferierer i utlandet, har Norge som reisemål for nordmenn økt i popularitet. Her kommer noen tips. Vi fokuserer på Lærdal og Aurland – hele Norge er simpelthen for mye å skrive om.

Fylkesvei 55
Over en strekning på 250 kilometer, fra Lom til Vadheim i Sogn, finner du Fylkesvei 55, av mange ansett som den vakreste veien i landet. På denne veien opplever du det beste av Norge. Kjører man der, går milene raskt, og du blir bergtatt av spektakulær natur. Langs Sognefjorden finner du Skjolden, Luster, Balestrand og Urnes Stavkirke. Vår favoritt er imidlertid Tindeveien.

Befinner du deg i Øvre Årdal, bør du kjøre til Turtagrø. Denne vakre fjellveien kalles Tindevegen. Dette er en bomvei, så husk et fungerende kredittkort. I Turtagrø fortsetter du inn på den nasjonale turistvegen, Sognefjellsvegen, som går ned til Skjolden. Derfra til Gaupne ved Sognefjorden i Luster. Til sist kjører du østover til Lom i Gudbrandsdalen. Veien er kun åpen hvis forholdene tillater det. Det å kjøre forbi flere meter høye snøvegger er en mektig opplevelse. Hvor enn man stanser, er utsikten spektakulær: Man ser snødekte fjelltopper i Jotunheimen og kan stoppe på et utvalg av imponerende utsiktsposter.

Kongeveien, eller Den Bergenske Kongeveg, som den også kalles, var den første veistrekningen i landet som forbandt øst og vest. I 1793 sto den ferdig som første kjørbare vei mellom landsdelene. Arbeidet med å bevare den som kulturminne og turvei startet i 2009. Først syv år senere, i 2016, var arbeidet ferdig. Man har fått kvalifisert hjelp og kompetanse fra hele verden. Blant annet ble glemt veibyggekunst vekket til live av sherpaer fra Nepal. De murte opp murer og broer etter gamle tegninger. Uønsket vegetasjon ble fjernet, og man skiltet og gjorde det mulig for folk å ta pauser langs traseen. Det finnes benker å nyte medbrakt mat og drikke på.

227 år etter første gang den var i bruk, er veien gjenåpnet som kulturminne og turvei. Den slynger seg over Lærdal i Sogn og Vang i Oppland. Du kan sykle eller vandre mellom Vang og Gamle Lærdalsøyri.

Brøyting av norske veier
For å holde våre flotte veier åpne kreves det mye vedlikehold. Tøffe kvinner og menn kjemper for å holde et værhardt Norge åpent for ferdsel. Vinteren 2019 ble det brøytet til sammen 26,5 millioner kilometer på norske veier. Tendensen er økende. Dette er 22 prosent mer enn året før og brøyterekord.

Vinterdriften av riks- og fylkesveiene er delt inn i fem klasser; A, B, C, D og E. De mest trafikkerte veiene er A og B. E6 sør for Minnesund er stemplet som klasse A, og nord for Minnesund er driftsklasse B. Responstiden for brøyting er halvannen time på klasse A og to timer på klasse B. Disse er prioritert og skal være fri for is og snø. I driftsklasse B kan det være snø utenfor hjulsporene. På andre siden av skalaen finnes de mindre trafikkerte områdene. Eksempelvis fra Langfjordeid på fylkesgrensa mellom Troms og Finnmark og til Alta. Her er E6 under driftsklasse C, og nord for Alta er veien under klasse D. Dette er gjerne på steder med stabile vintre. Her kan det ta inntil 3 timer før brøytemannskapet er på plass. I kalde perioder kan vegbanen i klassene C, D og E ha et hardt og jevnt snø- og isdekke med maksimum to–tre cm løs snø.

Vi som elsker bilene våre, er ikke like glad i salting. Ser man at veiene saltes i forkant, blir man lett forbannet. Det jeg ikke visste, var at ved å salte i forkant, så fester ikke snøen seg til veibanen. På denne måten kan snøen brøytes bort enklere. Vegvesenet henviser til at salt ikke skal brukes til tining av is eller snø, med unntak til å fjerne rim og tynne ishinner på veibanen. Ved lavere temperaturer tillates salt bare brukt i spesielle tilfeller. Den rasjonelle meg forstår dette resonnementet, den irrasjonelle mener fortsatt at salt er best på egg.