Nasjonallabyrinten

Noen ganger er det andre makter som bestemmer hvor reisen går, og uvær gjør veinettet mellom øst og vest om til ugjennomtrengelige labyrinter. Denne gangen var det stormen Knud. Først stengte han den nasjonale turistveien over Aurlandsfjellet. Så satt han stopper for turen opp Sognefjellet fra Skjolden. Her er historien om en fantastisk tur med en rekke ukjente faktorer.

La oss starte reisen med bilen, en nattblå Panamera 971 Sport Turismo E-hybrid med firehjulstrekk. Bilen har fire innstillinger, tilsvarende fire temperamenter. Fra stillhetenes elektro, harmoniske hybrid til hissige Sport og illsinte Sport+. Panameraen dekker hele spekteret. Vi forlater byen stille som en bris, før bensinmotoren tar over. På andre siden av Sundvollen er det musikkanlegget som fanger oppmerksomheten. Burmesteren kjæler med musikkbiblioteket. McCoy Tyner forbi Flå. Leonard Cohens siste skive mot Nesbyen. Arvo Pärt ved avkjøringen fra Hagafoss. Helge Lien opp Sudndalen. Klokka på dashbordet viser sekundene, som en illustrasjon på at hvert sekund teller, også på en reise forbi vannskillet. Den noe bortgjemte fartsmåleren og bensinmåleren setter friheten foran begrensningene. Kanskje begynner turen for alvor her, i Sudndalen, der fjellene reiser seg, med Hallingskarvet i vest. Det er her vi kjenner at oppmerksomheten flyttes fra bilen til landskapet utenfor, og vi begynner å se etter hva dette landet er laget av. Reisens mål er tross alt å oppsøke noen av landets fineste kjøreopplevelser.

Vi passerer Vestradalsvatnet på 1165 meter, fjellovergangens høyeste punkt. Det er her Østland og Vestland møtes. Snøen har for lengst lagt seg på toppene. Nedkjøringen mot Sognefjorden er bratt. Veien skjærer seg ned langs Aurlandsdalen med storslått utsikt til fjordene. Tidligere var dette den raskeste ruta mellom øst og vest, med fastmonterte trestiger for å forsere loddrette fjellsider. Nå er fjellene ingen hindring. Landet er gjennomboret av tunneler. På 1970-tallet var det 250 tunneler langs norske riksveier, på totalt 96 kilometer. I dag er det over 1200, på 800 kilometer. Noen av landets bratteste ligger i Aurlandsdalen, med en hellingsgrad på ni prosent. På veien vestover er vi gjennom minst 50 kilometer med tunnel, med Lærdalstunnelen som et høydepunkt. Vi sender en varm tanke til norske ingeniører. Så langt har turen gått som planlagt. Men det er før vi kommer til Aurlandsfjellet.

Plattformen i betong og impregnert furu strekker seg 30 meter ut mot Aurlandsfjorden, 30 meter over tretoppene og 650 meter ned til fjorden. Bare en glassplate utgjør skillet mellom trygg grunn og avgrunnen. Selv på en grå høstdag er utsikten mot the fiords spektakulær, med et toalett som trolig tilbyr landets beste utsikt. Vi er på Stegastein, en av de mest omtalte severdighetene langs de nasjonale turistveiene. Statens vegvesen har etablert 18 nasjonale turistveier, og hyret inn arkitekter til å sette sitt særpreg på strekningene.

Plattformen er som et springbrett mot storslått utsikt, tegnet av Todd Saunders og Tommie Wilhelmsen. Det er ved Stegastein vi møter reisens første stoppskilt. En oransje tape er klistret over skiltet til Lærdal over Aurlands-fjellet. Synd. Turen er en reise verdt. Det er bildene av massive brøytekanter om våren, men denne dagen har Knud spolert planene. Vi setter Panameraen i gir, og drar nedover de samme hårnålsvingene vi kom opp, og tar Lærdalstunnelen, 24,5 strake kilometere med blå lysfontener underveis, og så ferge over Sognefjorden, før vi kjører i retning Luster og Walaker Hotell.

Walaker hotell ligger idyllisk i til nede ved vannet i Solvorn, og har en historie tilbake til den gang Sognefjorden var hovedvei for kysttrafikken. Handelsfolk og turister kom vannveien, og det var tett mellom både hoteller og drikkesteder. Familien Walaker har tilbudt mat, drikke og overnatting siden 1690, men stedet har vært i drift siden 1640. Ole Henrik Nitter Walaker er niende generasjons hotelleier. Bygningene rommer en historie som strekker seg tilbake til Christian den fjerdes tid. I 1809 endte en sen kveld over ølmuggene med et slagsmål og drap.

– En hotelleier skal holde historiene for seg selv. Men det er mange historier. Du kan få høre dem om hundre år, ler Nitter Walaker.

Utsikten er enestående. Rommene og hagen er i engelsk stil, med rosehage og lysthus. Gjesterom og selskapslokaler er fordelt på flere bygg. Låven er gjort om til kunstgalleri. Og kronen på verket: Spisesalen. Michelinguiden definerer kvalitet ut fra om et spisested er en reise verdt. Walaker er verdt en kjøretur.

– Det beste med å drive restaurant her er at vi er så nær råvarene. Vi får fisk og sjøkreps rett her ute. Kjøtt og vilt får vi fra fjellet over der. Det er så naturlig for oss at vi helt glemmer å kalle det kortreist.

Solbær, bringebær, rips, plommer og pærer kjøper de av folk i bygda. Multer må de til fjellet for å hente. Røkt ål og røkelaks foredles to hundre meter unna. Eplene plukker de fra hagen. Maten er tett på.

– Å få fersk fisk inn døra mens gjestene sitter og ser på, er utrolig tøft.

Ole Henrik Nitter Walaker kjenner bygda som sin egen bukselomme. Han viser oss det enorme huset i svingen, der sorenskriveren bodde mellom 1814 og 1948. Kongens mann mestret kunsten å vise seg frem, med fasade mot den gemene hop. Vi runder millionærsvingen, som har fått navnet etter byens bemidlede klasse, og etter Ole Henrik Nitter Walakers ønske kjører vi ned veien merket gjennomkjøring forbudt. Han har tross alt verv i menighetsrådet.

–Jeg har hatt min skjerv med verv og bøter. I en liten bygd handler det om å ha en fot i hver leir.

Han parkerer bilen utenfor hotellet.

–Jeg skal helt klart ha meg en Panamera. Jeg skal bare bygge litt på hotellet først, sier Nitter Walaker og smiler bredt.

Sognefjorden har lang historie som turistattraksjon. Familien Walaker har vært med hele veien. På 1800-tallet søkte norske malere til kunstskolen i Düsseldorf og ble rene reklameplakater for norske fjorder og fjell. Det var nasjonalromantikkens gullalder, og en lang rekke tyske kunstnere ble lokket til norske fjorder. Reklamen virket. Selv Keiser Vilhelm II dro med seg hoffet i keiserskipet Hohenzollern, og seilte nordover. Han skal ha besøkt Sognefjorden 23 ganger. Da skuddene falt i Sarajevo, var han i Balestrand og telte på knappene om han skulle avbryte ferien.

Det er åtte gjester på hotellet denne dagen. Et par fra USA og Colombia er på bryllupsreise. En storfamilie fra Los Angeles har tatt turen til Sognefjorden på ferie. Familefaren har hvitt hår med mørke bryn, svart skinnjakke, og kaster stadig blikk mot Panameraen. Etter middagen tar han noen runder rundt bilen. Han har noe på hjertet.

–Du vet. Jeg hadde engang en 911 S fra 1973. Jeg solgte den på 80-tallet. Det var ikke lurt. Den hjemsøker meg fremdeles. Den er her ennå, sier han og dunker pekefingeren lett mot tinningen.

Han forklarer.

–Jeg solgte den til en fyr i Detroit. Så var det en kar i Seattle som kjøpte den. Han besøkte meg i LA for å vite alt om bilen. Det er ikke vits å selge en Porsche. For du blir aldri kvitt den allikevel, sier han og ler.

Det tar ikke lang tid før han befinner seg inni motoren i bilen han solgte. Han forteller om spesialverktøyet for å regulere bensininnsprøytningen, med en helt spesiell dyse for å regulere blandingen av karbondioksid og oksygen.

–Det verktøyet beholdt jeg i mange år som et minne. Det er alltid noen der ute som må justere på den dysa. Vi har jo en fyr i LA som er helt vill med Porsche. Magnus Walker. Kjenner du ham?

Vi tar rådet fra veiens mann. Og det er et godt råd. Jostedal er en av landets vakreste daler å oppleve på fire hjul. Veiene har fin asfalt, er smale, med fine kurver, vakre broer og håndmeislede tunneler. Det er 40 kilometer med ren kjøreglede. Noen uker senere skal Jostedøla gå over sine bredder, med evakuering av lokalbefolkningen, men det er vi lykkelig uvitende om mens vi jobber oss innover dalen. Ved Breheimmuseet smalner veien, og den siste biten mot Nigardsbreen er et høydepunkt. Navnet er hentet fra gården Nigard, som ble overkjørt av breen på 1600-tallet. Nå har isbreen trukket seg tilbake, men er allikevel ruvende.

Vi har kommet ved veis ende, og velger oss Hemsedalsfjellet for returen. Like etter Lærdal ligger et fint veistrekk ved den gamle kongeveien. Det er bare noen uker siden vi kjørte her sist, men denne gangen møter vi nok en gang en rødgul bom. Nok et ras har tatt nok en vei. Det er som hele landet knaker i sammenføyningene. Vi snur, og følger lastebilene opp mot Hemsedalsfjella. Vi skrur på Burmesteren, og lar Susanne Sundførs «Good Luck Bad Luck» følge oss ned mot Riksvei 7 og Oslo. Vi har hatt hell i uhell. I løpet av to dager på veien har vi møtt utallige bommer. Men reisen har vært alt annet enn en bomtur. Hvis en vei er stengt, er det bare å finne en annen. Bilen som ide er tross alt friheten til å kjøre hvor man vil. Selv når man roter seg rundt i labyrintlandet Norge.