Kjøreglede i mektige omgivelser

Porsche og alpene passer sammen som hånd i hanske, tenkte vi da ideen om å besøke Sunnmørsalpene i serien med norske kjøreopplevelser dukket opp. Det mektige fjellmassivet like sør for Ålesund i Ørsta og Sykkylven kommuner bærer navnet med rette – her er steile fjellsider, stup og taggete topper som rager over 1700 meter rett opp fra fjorden nedenfor – rester etter at istider gjennom millioner av år har skurt og erodert vekk tusenvis av meter med granittgneisen som er den dominerende bergarten i området. Det gir Sunnmørsalpene et vilt og alpint preg som ikke er så vanlig her til lands – milevis fra de dovne viddene i for eksempel Femundmarka.

Turen fotograf Marius Beck Dahle og undertegnede hadde planlagt, skulle ta oss fra Ålesund og inn til Norangsdalen i hjertet av disse fjellene, som omkranser Hjørundfjorden. Vi skulle kjøre gjennom dalen nordfra, og etter å ha passert Øye og Ørsta, ville vi ankomme Ålesund sørfra med ferja fra Festøya.

Fotografen hadde hentet bilen på Porsche Center Ålesund dagen i forveien. En bedre frokost på hotell Brosundet ble derfor avbrutt av brummingen fra boxerfireren da den splitter nye Cayman GTS-en svingte inn foran hotelldøra. I den bleke morgensolen som mot alle odds valgte å velsigne oss i en by som så vidt hadde tatt fatt på høsten, var den lave sportsbilen et syn. Fargen Lava Orange passet godt i fotballbyen Ålesund: Den matcher nesten nøyaktig de oransje draktene i klubben som leder 1. divisjon i fotball.

Jugendlandskap
Selv om vi var ivrige etter å komme oss på veien, tok vi oss tid til en kort-kort omvisning i Ålesund. Etter bybrannen i 1904 ble byen bygget opp igjen i umiskjennelig Jugend-stil, og vi ville forevige den smekre doningen blant de elegante bygningene i sentrum. Dessuten ga det meg anledning til å bli kjent med bilen. Etter å ha tredd meg inn bak rattet, kunne jeg konstatere at dette ville bli en gøyal kjøretur. Jeg satt som støpt inn i setet, og det oversiktlige dashbordet lyste mot meg. Det lille hjulet som satte bilen i sportsmodus skulle etter hvert bli en kjær venn på de svingete fjellveiene, men foreløpig kjørte vi rundt i krabbefart på brosteinen og beundret byen. Motoren fikk vente.

Snart satte vi kursen for Magerholm og ferja til Sykkylven. Her kan interesserte få med seg møbelmuseum og Ekornes møbelfabrikk – en bauta i den tradisjonsrike møbelindustrien som fortsatt klorer seg fast på Sunnmøre. Allerede på ferja kunne jeg se fjellene som ruvet langt der fremme, og på Sykkylven-siden fortsatte veien inn mot Stranda. Landskapet ble gradvis mer kupert, og det var på tide å tråkke litt på gasspedalen. Bilen reagerte som forventet, kjapt og solid, og med motoren summende i ryggen følte jeg meg som kongen på veien.

Fra Sykkylven følger fylkesvei 60 fjorden et stykke før den brått tar av nordover og sneier innom Stranda. Da har omgivelsene endret karakter, og Stranda åpenbarer seg for den veifarende i bunnen av dalen. Det var her flodbølgen traff i 1731 og raserte hele bygda, men stedet er heldigvis bygget opp siden den gangen. Nå soler det vakre kommunesenteret seg i nydelig høstsol og inviterer til en kopp kaffe. Og på et vis er Stranda porten mellom øst og vest. Helt sør-øst i kommunen, på den andre siden av vannskillet, ligger Djupevatn, som er en del av Glomma-vassdraget. Men for de fleste av oss er nok Stranda først og fremst synonymt med … Pizza Grandiosa! Mer enn 500 millioner frossenpizzaer har blitt transportert ut av Orklas to fabrikker i bygda siden starten i 1979, kan Wikipedia opplyse om.

Den grønne dal
Norangsdalen strekker seg fra Nibbedalen i Stranda kommune til Øye i Ørsta. Dalen ligger midt blant noen av de største og mest spektakulære alpetindene Slogen (1564 moh.), Smørskredtinden (1631 moh.) og Kvitegga (1693 moh.) er de mest kjente, og området et eldorado for fjellklatrere og friluftsfolk. Dalens høyeste punkt er 300 moh. så her sier det seg selv at det er lett å føle seg litt liten. Og i Nordangsdalen blir veien merkbart smalere. Her er det ikke så mange steder det er plass til to biler i bredden, og fotografen kan fortelle at vi er heldige med trafikken: I sommerhalvåret dominerer bobiler og busser den smale veien – men i dag har vi den nesten for oss selv.

Tur retur
Som seg hør og bør benytter vi anledningen til å kjøre dalen begge veier – og begge retninger har sin sjarm. Den smale veien er som skapt for kjøring med sportsbil, selv om fartsgrensene legger en naturlig demper på fartsopplevelsen. Likevel får bilen virkelig vise hva den duger til, og kjøringen i skyggene av fjellveggene som rager over en kilometer til værs, gir kjøringen en dimensjon jeg tviler på at man kan oppleve mange andre steder. Når det igjen blir tid for en kort rast, er det Union i Øye, i den andre enden av dalen, som får besøk. Husets eplekake, en iskule og en kopp kaffe i de ærverdige omgivelsene setter et perfekt punktum for denne delen av turen.

Fra Øye går turen med ferje over Hjørundfjorden, og snart nærmer vi oss Ørsta. Den stolte vestlandsbygda huser blant annet Ivar Aasen-tunet, der besøkende kan oppleve et rikt kulturtilbud året gjennom, med Dei nynorske festspela i juni hvert år som høydepunktet. Tunet markerer naturligvis at Ørsta er Ivar Aasens fødested, og at vi befinner oss i et nynorsk kjerneområde. Og etter en fantastisk tur i det svimlende landskapet får Aasen-diktet «Nordmannen» ny mening:

Millom Bakkar og Berg ut med Havet
heve Nordmannen fenget sin Heim,
der han sjølv heve Tufterna gravet
og sett sjølv sine Hus uppaa deim.

Han saag ut paa dei steinutte Strender;
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og byggja oss Grender,
og so eiga me Rudningen trygt.»

Han saag ut paa det baarutte Havet;
der var ruskutt aa leggja ut paa;
men der leikade Fisk ned i Kavet,
og den Leiken den vilde han sjaa.

Fram paa Vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare Land!
Men naar Vaarsol i Bakkarne blenkte,
fekk han Hug til si heimlege Strand.

Og naar Liderna grønka som Hagar,
naar det laver av Blomar paa Straa,
og naar Næter er ljosa som Dagar,
kann han ingenstad vænare sjaa.

Ivar Aasen

«Nordmannen» 1875