Skulk med stil

Klokken er 05.21 tirsdag morgen. Ute er det vått og rått – det ligger et tynt lag med snø på hustak og biler. Byen har knapt nok våknet, og stillheten ligger som et mykt, hvitt teppe der ute.

Det er egentlig altfor tidlig å stå opp. Selv om det er november, og normalt veldig lite å glede seg til, vibrerer hver celle i kroppen. Jeg skal gjøre noe jeg ikke må, noe jeg ikke trenger, og som for de fleste er helt uforståelig: Jeg skal skulke fra hverdagen og kjøre Porsche til Tyskland. Fordi jeg kan, fordi jeg har lyst, og ikke minst fordi Porschen jeg kjører heter Cayman 718 T. Helt tilfeldig er 718 km akkurat rett over grensen til Tyskland. Helt nøyaktig den lille havnebyen Heiligenhafen. Jeg skal dra på en «pointless drive». Leve fullt, helt og gjøre ting ingen andre gjør akkurat i dag.

Utenfor huset mitt fryser en beksvart Porsche Cayman: Ruter, lakk og dekksider er ikledd et tynt islag lakket av nattens frost. Den fornuftige delen av meg sier vinterlagring, den levende delen ivrer etter vinterdekk og eventyr. Dette er ikke en vanlig vinterdag. I en lysebrun skinnbag har jeg pakket klær for tre dagers reise. Pass, solbriller, kjørehansker og bilnøkler ligger klart på stuebordet. Jeg rusler ut, trykker på fjernkontrollen og låser opp bilen. Kaster baggen ned i koffertrommet der bak. Tenningsnøkkelen settes i låsen på venstre side, jeg vrir et hakk, og lys tennes i instrumentene, et hakk til, og startmotoren snurrer raskt rundt.

Bilen starter med et dypt bjeff. Den liker ikke kulda, jeg kan høre raklingen fra iskalde metalldeler som gradvis blir mer stille ettersom oljen treffer delene. Fire turboladede sylindre brummer mellom husveggene i nabolaget. Jeg synes jeg ser gardiner bli trukket til side, men det bryr meg ikke. Varmen skrus på fullt og setevarmen settes på. Jeg går ut av bilen og skraper ren rutene.

Det som normalt føles som et ork, gir i dag mening. Jeg vil inn i bilen, finjustere sete, speil og kjøre raskt av sted. Jeg kjører til togstasjonen og plukker opp fotograf Kimm Saatvedt. Han står sammensunket og fryser og retter seg først opp da han hører bilen. Vi legger fotoutstyret hans i koffertrommet der framme og kjører ut av Fredrikstad. Turen har begynt.

Frihet kommer med milene
Sludden forsvinner rett etter grensepasseringen ved Svinesund. Himmelen er fremdeles duefarget, men små solstråler tvinger seg ned på bakken rett før Tanumshede. Bilen, som i Norge bør holdes i band, slippes på den svenske motorveien fri. Porschen trenger å puste fri fra by trafikkens «stop and go». Vi håper å nå Tyskland før kvelden og stopper kun for å kjøpe bensin, cola og snacks. Selv om vi kjører raskt, nekter bilen å bruke særlig mer enn en liter på mila. I løpet av turen holdes gjennomsnittsforbruket der, uansett hvordan vi kjører.

Vi bytter på å være sjåfører og snakker om alt og ingenting. Selv om Kimm og undertegnede kjenner hverandre godt, er bilen alltid et fristed for gode samtaler. Når man sitter sammen timevis i en bil, blir man bedre kjent. Med mobiltelefonen på stille glir samtalen lett. Vi snakker om livet, om musikk, kunst, damer, det å reise – og om biler. I en tid hvor biler blir mer og mer like, blir det vanskeligere å drømme om noe nytt. Porsche har vært flinke til å ta vare på arven i form og funksjon. For å holde drømmene våre realistiske setter vi et imaginært bilbudsjett på ca. 1 million. Mye penger, men oppnåelig hvis man virkelig prioriterer sin pasjon. Vi låser ikke drømmen til kjøp av en ny bil, men siden vi først snakker om Porsche og noe vi skal bruke hver dag, blir det et produkt fra Stuttgart.

Utenfor Varberg «spekker vi opp» hver vår bil. Saatvedt vil ha en pent brukt 991 Targa. Fargen må være mørk grå for å matche den rustfrie bøylen, og interiøret i sort skinn. Kjøreturen har gitt mersmak, og jeg har fått lyst på en hvit Cayman GT4, men innser at budsjettet ikke helt holder. Det fornuftige valget blir en Irish Grün (Irish green) 991 Carrera 2. Gjerne med brunt interiør. Vi er sikkert i underkant av realistisk budsjett, men det må da være lov å drømme?

Broen
Det er vanskelig å kjøre over Øresundbroen uten å tenke på TV-serien «Broen» og Saga Noréns Jäger Grüne Porsche 911 S fra 1977. Det har blitt mørkt nå, og man ser bare brokonstruksjonen som er lyst opp av sterke lamper. Det kommer noen kastevinder, og jeg holder litt hardere i rattet. Jeg angrer fargevalget mitt og gjør om Irish Green til Jäger Grün uten å si noe til Kimm. Han ser trøtt ut og bryr seg neppe. Jeg lar tankene vandre og lurer på om egentlig korrekt farge var Olive Green på Sagas bil? Samme det, denne broen er et fantastisk byggverk på 7 845 meter. Snart er vi ved Rödby–Puttgarden-ferjen. Vi trenger begge en kopp kaffe. Målet for turen er nå bare noen kilometer unna.

Ferjen er en reise i tid og begrenset stil. Passasjerene er for det meste trailersjåfører av østeuropeisk opprinnelse. De tenker sikkert sitt om to menn i en sort Porsche. Vi er heldige og kjører rett på båten, parkerer bilen på bildekk og tar en kaffe mens vi venter. Turen over tar knapt 45 minutter, og mens vi prøver å komme av, vil ikke Porschen starte. Det er ikke fritt for at ingeniørene i Stuttgart ikke står særlig høyt i kurs nå. Vi ser for oss turen tilbake, ydmykelse og tauing med bergingsbil. Jeg klarer å roe meg ned, og skjønner at nøkkelen som står i låsen er en dummy som må nullstilles fra tid til annen. Med ekstranøkkelen fra lomma fyrer Porschen opp som om intet var skjedd. Det er i siste sekund, bilene fra Tyskland er allerede i ferd med å borde ferjen. En tåpelig bagatell, men skal si den fikk blodpumpa i gang. Caymanen er på hjemmebane nå.

I moderlandet
Fra Puttgarden til Heiligenhafen er det bare 25 km. Vi er lykkelige bare for å være på tysk jord, men sola har gått ned, og det er stummende mørkt. Tyskerne er ikke store på veibelysning. Heldigvis er lysene på Porschen fantastiske. Jeg har aldri kjørt en bil med bedre lys.

Heiligenhafen, 718 km fra Fredrikstad, er ikke akkurat verdens navle. Vi har blitt fortalt at byen har en vakker strandlinje, men i bekmørket ser vi lite eller ærlig talt ingenting av den. Derfor bestemmer vi oss for å dra til en litt større by, Lübeck. Byen ligger bare syv mils kjøring fra Heiligenhafen, så vi drar ut på Autobahn igjen. Endelig viser skiltene fri fart, og vi gir full gass.

Tallenes tale
Bilen viser sin virkelige karakter. Fra å ha en lyd som minner om en frisk VW Boble 1303 S i byen (i rettferdighetens navn låt Porsche 356, 914 og 912 akkurat som dette), synger den nå på turtall som den fullblodsen den er. Fra 5 500 rpm til rødlinjen på 7 400 rpm låter motoren simpelthen fantastisk, man savner overhodet ikke seks sylindre. Dette er en bil som blir bedre og bedre etter som man blir kjent med den. 718 T liker å kjøre fort, bilen er retningsstabil og utrolig velkjørende. Girkassen er lettarbeidet med fine og tette steg. Med mine 188 cm sitter jeg godt i sportssetet – selv etter 80 mil uten andre stopp enn for å tanke, går jeg ut frisk og uthvilt. Det virker som om bilen også har godt av å strekke ut, den går bedre og bedre etter som tripptelleren stiger. Tallene på speedometeret er også betydelig høyere, men i all politisk korrekthet lar vi det ligge.

Historisk arkitektur
Vi ankommer byen som er kjent for marsipan og Rotspon-vin klokken ni. Vi liker hverken tysk rødvin eller marsipan, så vi nøyer oss med en middag på hotellets italienske restaurant og en tur på byen. Tysk øl kan aldri være feil. Vi kommer oss ikke ut før klokken halv elleve, men da er dessverre det meste stengt. Til slutt finner vi en kneipe som tydeligvis frekventeres av byens løsere fugler. Menneskene som slukker tørsten her, minner mye om karakterene du ser i tegnestripen Pondus. Idet vi går inn i puben, er det en gjest som blir kastet ut. Full er ikke beskrivende for denne mannen, en mer korrekt betegnelse er drita. Et kvinnemenneske med minst én kasse øl innabords legger sin elsk på oss og vil danse. Det viser seg vanskelig da hun faller på gulvet og blir liggende. Ølen er derimot god, og etter et par pils venter sengen.

Etter en god natts søvn i svært gode senger er vi klare for nye eventyr. Vi spiser egg og bacon til frokost og kjører bilen ned til sentrum. Det finnes mange spennende gotiske bygg der, og vi håper å ta et vakkert bilde av Porschen med historisk arkitektur som bakgrunn. Dessverre liker ikke alle tyskere Porsche like godt som oss, og vi blir jaget vekk med et bestemt «Ich hasse Autos!». Vi går ut fra at han ikke var en fan av hverken biler eller Porsche. Kanskje det er like godt å dra videre? Vi bestemmer oss for å dra i retning Hannover, og snur nesen nordover da klokken er ca. tre.

En hovedstad som stenger altfor tidlig
I Hannover er det kaos og masse trafikk. Vi glemmer lunsjen og begynner å fantasere om japansk mat. Rekker vi København før restaurantene stenger? Kimm finleser TripAdvisor, og jeg blir mer og mer sulten. Ord som sushi, tempura, ramen og sashimi gir fantasien motivasjon og bilder. Kursen settes mot Danmark. Vi fyller opp med bensin, sjokolade, potetgull og cola. Gjennomsnittsfarten er høy. Vi er til og med glade da vi møter bryske danske grensevakter som ser mer ut som soldater fra «Operasjon Desert Storm» enn tollere. De tror sikkert at vi har en skrue løs som smiler på en grensekontroll. Vel inne i den danske hovedstaden innser vi at byen er bygget for sykler, ikke lave sportsbiler. Skumle betongprofiler truer frontspoileren. Vi er slitne da vi etter tretti minutters leting endelig finner parkeringshuset ved hotellet. Glade drar vi ut på byen for å finne et festmåltid. Det hadde vært godt med noe annet enn veikro-Wurst! Gleden er kortvarig, klokken er bare ti, men verdensnavlen København har valgt å stenge de fleste av sine kjøkken. Det er ikke mat å oppdrive. Slukøret havner vi på en kebabsjappe. Det smaker tørt og smakløst. Jeg er trist og motløs, men Saatvedt overtaler meg til et par glass vin på Ruby bar. Et trendy sted jeg ville likt, hvis jeg bare hadde fått spist litt japansk mat først. Vi går tidlig hjem og legger oss.

Endelig god mat
Turen har vært et høydepunkt når det gjelder bilkjøring, men de kulinariske gledene har vært sørgelig fraværende. I et siste desperat forsøk på å få noe godt å spise, bestemmer vi oss midt i de skånske skoger å prøve Sveriges beste pizza, som etter sigende lages i Falkenberg. Vi sjekker nettsiden til Lilla Napoli og bestiller to stykk Pizza Margherita. GPS-en sier at vi vil ankomme ti minutter etter stengetid, og veien dit er svingete og utfordrende. Heldigvis kjører vi en Porsche! Vi setter kjøremodusen i sport pluss og setter kursen nordover. De indre veiene fra Krågerød til Falkenberg er laget for sportsbilkjøring. Cayman 718T elsker svingene, styringen er rask, og undervognen er avstemt godt til å takle hull og skiftende underlag. Den frekke motorlyden fyller kupeen, og det er umulig å ikke trekke på smilebåndet.

Vi ankommer Falkenberg ti minutter før forventet ankomsttid. Her blir vi møtt av verdens hyggeligste betjening. Restauranten er en godt bevart hemmelighet. Selve bygget ser ut som en forfallen garasje som du absolutt ikke hadde levert bilen din til. Gammel maling flasser av, gule MDF-plater dekker hull, og det står gamle biler fulle av rust i bakgården. Det er ingenting å bry seg om. Innenfor døren slår duften av nystekt pizza imot deg. Det lukter friskt av stekt ost og oregano. Rett i synsfeltet befinner det seg en stor napolitansk pizzaovn, og en imøtekommende jente med italiensk utseende tar imot deg. Her er pizzaen viktigst. Bare deigen de benytter, brukte de to år på å perfeksjonere før de åpnet pizzeriaen. Ja, du leste riktig: to år!

Med en sånn dedikasjon kan vi med glede melde at pizzaen er den beste vi noen gang har smakt. Vi skjønner godt at folk kjører helt fra Stockholm for å få seg en middag her. Deigen er basert på surdeig og villgjær. Det gjør at maten eser mindre når du først har spist den. Dette er bra for magen din. Melet som benyttes er selvfølgelig fra Napoli. Det slutter ikke der: Tomatene som benyttes er enten marzano-tomater eller hele tomater med skall til sausene.

Osten på deres pizza Margherita er egenprodusert mozzarella, eller kjøpt direkte fra Napoli av en dedikert ostenerd. Fokuset på detaljene er ekstrem, litt sånn som på en Porsche. Det som er ulikt Porsche, er prisen: En pizza koster kun 95 SEK. Det er intet annet enn veldig rimelig. Pizzaen blir stekt på et minutt på ekstrem høy varme, og smaken er som før nevnt himmelsk. Hvis du liker italiensk mat, må du besøke Lilla Napoli, men husk å bestille først på internett. Restauranten er sær, liten og gjør som den vil. Det skulle bare mangle, med den kvaliteten og de prisene.