Tilbake til fortiden

Goodwood Revival arrangeres i sydøstlige England og regnes av de fleste bilentusiaster som verdens beste biltreff. Imidlertid yter ikke den enkle betegnelsen «biltreff» denne opplevelsen full rettferdighet. Goodwood Revival handler om å reise tilbake til en annen tid, kle seg tidsriktig (50–60-tallet), oppleve genuin vintage racing og se himmelen dekorert med klassiske fly. Man føler seg såpass integrert i opplevelsen at det oppleves virkelig som om det var for seksti år siden.

I sofaen hjemme i Norge virker England veldig langt borte. Store vannmasser skiller landene fra hverandre, og de mest rasjonelle farkostene er fly eller båt, men hvor er spenningen i en slik reisemåte? Er det ikke langt mer utfordrende, og ikke minst gøy, å kjøre en gammel Porsche til arrangementet?

Støvete Sally
I garasjen står en eldre 911. Det røde Porsche-trekket er dekket av fint støv fra flere ukers lagring. Edderkopper har spunnet utallige liner som går fra vegg til bil. Jeg går ut i garasjen, tar trekket av – hoster litt når de fine støvkornene i lufta når lungene. Et nyladet batteri monteres, jeg setter meg inn, vrir om nøkkelen og et lykkelig brøl fyller trommehinnene. Det er som om Sally vet at hun skal ut på eventyr. For selvsagt er min formfullendte, sølvfargede 996-generasjon Porsche 911 C2 fra 1999 en kvinne. Dessverre er ikke alt som det skal. En liten lekkasje har innfunnet seg, i form av ukjent, oljelignende søl på garasjegulvet. Sally må til doktoren. I dette tilfellet heter doktoren Porsche Center Son. Deres Classic-avdeling er eksperter på de eldre modellene til Porsche. Kundemottaker Steffen Maier stiller raskt diagnosen. Servolekkasje, «Nein, du darfst nicht fahren!», Sally får resolutt kjøreforbud og blir lagt inn på «intensiven».

«Bilen kjøres ombord sammen med tre nye Porscher fra Holland. Hun er i godt selskap.»

Sally på hjemmebane
Etter en ukes tid er Porschen friskmeldt. Målet er Chichester i Sør-England, nær Goodwood House. Avstanden fra Oslo til Goodwood er 1921 km. Av hensyn til Sallys noe fremskredne alder besluttes det at Oslo-Kiel-ferjen vil spare oss for i alle fall 900 km en vei. I Oslo plukker jeg opp fotograf Saatvedt. Vi gleder oss begge til turen, og Sally murrer fornøyd. Bilen kjøres om bord i Kiel-fergen sammen med tre nyere Porscher fra Nederland. Hun er i godt selskap.

Friske og uthvilte etter en god natts søvn kjører vi i land i Kiel. Autobahnen kaller. Vi fyller full tank med «Ultimate 102 oktan super». Kun det beste er godt nok. Kursen settes mot den pittoreske belgiske byen Brugge, 73 mil og omtrent åtte timers kjøring unna. En merker at Sally er på hjemmebane, følelsen av en innestengt tiger er borte, og hun synger lykkelig i det øvre turtallsregisteret. Kjøreturen vil gå igjennom Tyskland, Holland og Belgia. Mest spente er vi egentlig på Tyskland. At vi har lyst til å utforske bilens fartspotensial, er en dårlig skjult hemmelighet. For å venne Sally og oss til langt høyere hastigheter enn vi er vant til i Norge, kjøres de første milene rasjonelt. Selv der det er fri fart, er vi sjelden over 160 km/t. Imidlertid blir fristelsen etter hvert for stor, og vi etablerer mer kreative fartsgrenser. Det tar ikke lang tid før vi blir fotomodeller. En blitz fra veikanten lyser opp kupeen. Resultatet er trolig et mindre hyggelig brev fra tyske politimyndigheter. Fartsgrenser i Tyskland er om mulig enda bedre overvåket enn i Norge. Det får bli en lærepenge som vi sikkert har godt av.

Over eller under havet
Godt slitne fra nattens festiviteter, men med tilstrekkelig søvn, setter vi kursen mot franske Calais. Dette er en kort kjøretur på knapt en og halv time. På veien møter vi andre klassikere. En sint og grønn TVR 400S dukker opp i sladrespeilet, og en herlig vellydende gulgrønn racerigget Porsche 911 F-modell kjører sammen med oss store deler av veien. Med rutene åpne nyter vi lyden fra de andres og vår egen bil. Turteller spinner opp mot syv tusen flere ganger. Vi får og gir «thumbs up» helt fram til Eurotunnelen. Apropos Eurotunnel og tog: Det høres kanskje besnærende ut å kjøre tog med bilen din under vannet fra Frankrike til England. Virkeligheten er dessverre en annen. Flere timers venting og mild eksosforgiftning gjør valget av båt hjemover enkelt, selv om retur med tog allerede er betalt. Det å kjøre på venstre side av veien er heller ingen spøk, og en lett migrene gjør ikke saken bedre. Imidlertid er vi snart fremme, og England er forførende vakker. Et lite reisetips er å unngå motorveien fra Folkstone til Maidstone på veien til Goodwood. Det er raskeste vei, men betongplatene som utgjør veiunderlaget på motorveien, gjør sitt absolutt beste for å ødelegge fjærer, foringer og din mentale helse. Fasit: velg kystruten mot Brighton.

England på sitt beste
Nær Chichester viser England seg fra sin beste side. Veier skjærer gjennom landskapet som en uendelig berg-og-dal-bane. Asfalten er temmelig jevn, men det er smalt, og briter vet godt hvor gasspedalen sitter. Med førerplassen farlig nær venstre grøft, og kamikazeinspirerte Ford Transit-førere på «maximum attack», er det med lettelse vi parkerer bilen uskadd på 5 Old Park Lane. Vi har funnet den perfekte engelske idyll: Et hvitkalket murhus med små rom innredet i klassisk stil. En velpleiet hage som ser ut som den er frisert med saks, og nydelige rosa roser som rammer inn taket. NAD-stereoanlegget har selvsagt kassetter og en mengde jazzplater. Det er rett og slett mektig, og vi ønsker å flytte inn på dagen. Fire andre venner leier sammen med oss. De er ikke her, men sitter på en pub i Chichester og gjør det man bruker å gjøre på slike etablissement. Med andre ord: drikker øl. Vi tar en taxi og møter dem på puben The Foundry. Ute er det stummende mørkt, og de fleste av byens spisesteder er stengt. Det blir en sterk chilifylt kebab, men iskald øl gjør at vi enkelt glemmer mangel på kulinarisk forførelse.

Fullkommen nostalgi
Fredag morgen våkner hele huset tidlig. Forventningen henger i rommet. Selvsagt har ingen av oss hatt innsikt nok til å fylle kjøleskapet. Det finnes ingen mat foruten et par pakker kjeks, men alle er fornøyde der de sitter i femtitallsbekledning rundt frokostbordet og drikker pulverkaffe. Etter utallige mislykkede forsøk på å skaffe drosje begynner vi å gå til banen. Kanskje en smule optimistisk, da Goodwood House og racebanen befinner seg nesten en mil unna. Etter noen hundre meters gange er de voksne herrene lei, en bussholdeplass blir redningen. Vi kjører bussen til Chichester og bytter der til klassiske dobbeldekker-busser som er innleid for anledningen. Disse takløse «London-bussene» er en særs trivelig opplevelse, inne i bussen sitter bare blide og velkledde folk. Stilige og elegante herrer i dress og sixpence, flotte damer i kjoler og hatter. Fullkommen nostalgi. Vi er allerede tilbake til 1955.

«Det er varmt, støyende og intenst. Sirener varsler innkommende biler og motorlyden gjaller høyt mellom tribunene.»

Trollbundet
Det er umulig å ikke bli trollbundet av Goodwood Revival. Den gamle flybasen med den omkransende banen er et imponerende skue. Vi stiger ut av London-bussen og skrider inn i det enorme folkehavet.

Stemningen er avslappet og erkebritisk. Ufrivillig får en lyst til å si «excuse me» og «I beg your pardon» til alle en møter. Området er formelig tapetsert med klassiske biler og motorsykler, men det finnes også boder som selger alt en tidsreisende kan trenge. Inntrykkene står i kø, derfor må en raskt bestemme seg for å gjøre bare noen få ting. I tillegg til racing kan man dra på konserter, se på bruktbiler, kjøpe alt mellom himmel og jord eller bare sette seg ned med en kald gin tonic eller pint. Allikevel er det racebanen som lokker mest. Lyden av fullblods racingbiler synger over hele området, og en velluktende parfyme av friskt racefuel henger i luften. Det kjøres hardt, men fair, konkurransene er blodig alvor. Ikke noe annet sted i verden kjøres det så kompromissløst med biler til mangfoldige millioner. Her finnes de aller beste førerne i verden. Gamle racingførere stiller side om side med unge, moderne Formel 1-helter.

Stefan og Porsche 904 GTS
Imens vi rusler blant varmkjørende femtitalls Ferrarier, møter vi helt tilfeldigvis en av mine absolutte ungdomshelter. Stefan «Lill-Lövis» Johansson lener seg nonchalant til taket på en nydelig rød Porsche 904. Den tidligere Formel 1-føreren for Ferrari og Le Mans-sjåføren for Porsche er i et strålende humør. Undertegnede er litt «starstruck», og begynner fomlende en samtale på engelsk. Det viser seg imidlertid at frykten er helt uberettiget. Johansson har det travelt før trening, men tar seg allikevel tid til å slå av en prat med to bortkomne «norrbaggar». Samtalen går raskt over til norsk og svensk. Det føles surrealistisk å slå ihjel tid på den engelske landsbygden med en kar man beundret i tenårene. Stefan har ikke kjørt for Porsche siden 1998, da han konkurrerte med Porsche 956 sammen med Michele Alboroto og Yannick Dalmas. Men han er slett ikke nostalgisk, og hviler ikke på gamle laurbær. Han er mest opptatt av hva han kan få til med 904-en i dag.

– Vi har ingen chans mot de stora grabbarna, men jag ska fasan mej ge allt jag har! Øynene blir smale, og du vet han mener hvert ord. 66-åringen, som akkurat har hatt bursdag, er like tent i dag som den gang han som 24-åring debuterte i Formel 1. Med de «stora grabbarna», mener han selvsagt Jaguar E-type Lightweight med rekkesekser, og AC Cobra med et monster av en V8. Med bare to liter volum og knapt 200 hestekrefter blir den linjelekre Porsche 904 GTS en lilleputt i klassen Royal Automobil Club TT Celebration. 904 GTS ble for øvrig designet av Ferdinand Alexander “Butzi” Porsche III da han bare var 28 år. Karosseriet er nær fullkomment, og lyden som strømmer ut av to lange megafoner, er øredøvende forførerisk. Vi ønsker Johansson lykke til og sier «hej då» idet han setter seg inn i bilen. 904-en kjører ut på banen sammen med de andre deltakerne, og vi blir stående og lure på om det som hendte faktisk var ekte.

«Vi har ingen chans mot de stora grabbarna, men jag ska fasan mej ge allt jag har!»

Fugleperspektiv
Fra taket over pitten har en helt unik utsikt til deltagerne. Vi er heldige nok til å ha tilgang dit hvor de bemidlede drikker Veuve Clicquot som om det var på billigsalg. Under treningen kommer biler og førere inn for justeringer, reparasjoner eller førerbytte. Fra vårt fugleperspektiv kan vi se alt som skjer. Svette frustrerte sjåfører kommer inn, og stressede mekanikere leter febrilsk etter feil. Alt for å få bilene så raskt som mulig tilbake på banen. Stefans Porsche går slett ikke rent. Motoren smeller og fusker. Hele treningspasset jobber mekanikerne hans som besatt for å lokalisere feilen på bilen. Vi er ikke plaget med sånt, men sitter behagelig med et kaldt glass vin, og betrakter dramaet som utspiller seg under våre føtter. Akkurat i dag er vi glade at vi ikke står der nede i varme kjeledresser, men kan betrakte skuespillet fra noen armlengders avstand.

«Selvsagt er dette gentlemansracing, men også ramme alvor.»

Gentlemansracing
Selvsagt er dette gentlemansracing, men det er også ramme alvor. Ansiktsuttrykket på den eldre herren som skrenser sin Aston Martin DB4 GT rett i dekkstabelen der vi står, understreker alvoret i det å kjøre her. Risikoen er i dag rett og slett ikke redusert siden denne bilen konkurrerte på begynnelsen av sekstitallet. Heldigvis blir bare lommebok og stolthet skadet denne gangen. Her er HMS og moderne sikkerhetsforskrifter fraværende. Man kan undre seg at dette er lov i vår trygghetsfokuserte tidsalder. I en verden som blir mer og mer homogen og kjedelig, er Goodwood Revival et friskt pust og byr på øyeblikk av frihet og lykke. Høye heler er alltid vakkert, i alle fall på kvinner, men med over tjue tusen skritt på telefonens helseapp per dag er vi glade at vi har egnet skotøy. Der kom nok et reisetips. Etter racingen avslutter vi dagen med dans og gin tonic. Tar bussen til Chichester, spiser en enkel pubmiddag, og sovner lykkelige med et smil om munnen.

The British Experience
Lørdag er vi langt bedre forberedt. Good morning! Kjøleskapet er fylt av engelsk frokost: egg, pølser og bønner. Kaffe og ferskt brød står på benken. Under en takkonstruksjon dekorert med rosa klatreroser ved navn «New Dawn» har vi alle blitt litt mer engelske enn dagen før. Fornøyde og mette tar vi bussen til byen, bytter erfarent i Chichester til klassiske dobbeltdekkere og er innen kort tid på banen. Folkehavet er i dag om mulig enda større, som om hele Sør-England har gått mann av huse i tweed og sixpence. Sansene får overtenning, vi må roe det hele ned med en iskald pint. Her finnes kvinnelige demonstranter som vokter nødlandede UFO-er. Rockers og Mods har glemt å krangle. En pressefotograf prøver å finne den beste kameravinkelen. Selgere kjemper om din oppmerksomhet. Det bobler og syder hvor enn du befinner deg. Jeg tror jeg ser Elvis i øyekroken, og hun som forsvant bak hjørnet, lignet ikke hun litt på Marilyn Monroe? Vi rusler nonchalant under banen og inn til startområdet igjen. Oppe på terrassen er fiffen godt nede i sitt sjette bobleglass, men vi har ikke tid til sånt. Vi er her for racingen. Det er varmt, støyende og intenst. Sirener varsler innkommende biler, og motorlyden gjaller høyt mellom tribunene. Det spiller ingen rolle, for akkurat nå kunne vi ikke tenke oss å være noe annet sted. Dette er ren nytelse i destillert form.

«Med ekstrem presisjon, foretar de manøvre som får publikum til å holde pusten.»

David mot Goliat
Vårt favorittløp illustrerer bilracingens David-mot-Goliat-kamp. Duellantene: Frank Stippler i en løvlett 1600 Alfa Romeo GTA, i det andre hjørnet Romain Dumas med en 6,4 liters V8 Ford Galaxie 500. Racet, kalt St. Marys Trophy, er en oppvisning av eksepsjonell kjørekunst og eleganse fra begge førere. Til sist trekker Dumas det lengste strået. Denne kampen finnes på YouTube, og jeg anbefaler å finne den frem etter at du har lest denne teksten. Det er tjue minutter med racing du simpelthen ikke bør gå glipp av.

Dagen avsluttes med tre Spitfire-fly som elegant kjemper «dog fights» på den kobberfargede himmelen. Med ekstrem presisjon foretar de manøvrer som får publikum til å holde pusten. Ved slutten av oppvisningen passerer flyene verdig forbi en lang rekke med Union Jacks heist på halv stang. Dronning Elisabeth II har akkurat forlatt oss. Hele landet sørger. Vi er alle litt britiske i dag. Når den siste Rolls Royce Merlin-motoren stopper og alt bli forunderlig stille, har jeg en klump i magen som ikke var der fra før.

Hjemturen
Alle gode ting tar dessverre slutt. Vi må rekke båten hjem til Frankrike før søndag kveld. Det er fremdeles en dag med racing igjen her i Sussex, men fornuften seirer. Det blir den siste natten med gjengen i det lille huset. Latteren sitter løst, og nye minner skapes.

Sally står skitten og full av støv utenfor huset. I tre dager har hun fått hvile. Jeg vrir om nøkkelen, og hun murrer fornøyd i gang. Vi forlater de andre gutta og setter kursen mot badebyen Brighton. Byen er kjent for å ha et formidabelt kultur- og natteliv, men vi skal bare ha litt iskrem ved havet før vi drar videre. Ruta ble valgt for å slippe de tidligere nevnte betongkledde motorveiene, og kanskje få kjørt på litt spennende veier.

På piren i Brighton er det besynderlig stille. Sommer-turistene har forlatt byen, og vi drikker kaffe og spiser is i fred og ro. Fotograf Saatvedt og jeg ser på hverandre og ler. Her sitter vi med en norskregistert Porsche og nyter livet i England. Livet er faktisk helt OK. Jeg har en overraskelse til Kimm. Engelskmenn har som tradisjon å ta søndagsmiddagen på pub. Jeg vil at han skal oppleve akkurat dette, rett og slett smake en «Sunday Roast». Etter en spektakulær kjøretur som går gjennom små landsbyer og slingrende kjøreveier, ender vi opp utenfor en pub kalt Dukes Head i landsbyen Hamstreet. Myten om dårlig engelsk mat kan herved skrinlegges for godt. Et vellaget måltid med mør stek og friske grønnsaker gjør oss gode og mette. Engelskmenn kan virkelig det å kose seg, her finnes det mennesker i alle aldre og typer. Selv hunder er velkomne ved bordene.

Cliffs of Dover
Etter ytterligere noen effektive kilometer er vi i Dover og raskt på ferja. På dekket beundrer vi de typiske kalkklippene som går rett ned i det skummende babyblå havet. Himmelen er dramatisk og vakker, England forsvinner langsomt ut av syne sammen med den nedgående røde sola. Det blir hurtig mørkt. Derfor bestemmer vi oss å dra til et sted vi har vært før, Brugge. Etter en knapp times kjøretur parkerer vi Porschen på et kjent sted, bare en plass bortenfor der den sto sist for en uke siden. En rask gåtur til byen, en pizza før det stenger, og vi legger oss tidlig, fordi vi vet at vi har en lang kjøretur foran oss.

Etter en solid frokost på hotellet setter vi kursen mot Hamburg. Vi velger hotellet Mövenpick i Hamburg. Dette er et gammelt vanntårn som er ombygget til et designhotell i det trendy byområdet Sternschance. Området minner mye om hvordan Grünerløkka var i Oslo for 20 år siden. Syv timer senere kjører vi inn i byen. Vi er godt slitne nå, og etter et velsmakende asiatisk måltid har vi målbevisste planer om å legge oss. En ung franskmann har andre idéer, og lurer oss spandabelt inn på en bar. Dagen derpå er vi ganske sikre på at dette var en veldig dårlig idé. Det er heldigvis bare en time til Kiel, og ferjen går klokken to. Snart er reisen uansett over. Vi biter tennene sammen og kjører i et behagelig tempo som passer vår sinnsstemning til båten.

«Tenk, man kan fortsatt kjøre Porschen sin nesten hvor man vil i verden. For en ekstrem følelse av frihet!»

Snipp snapp snute
Eventyret er slutt, men minnene er evige. I løpet av uken har jeg fått tid til å tenke på alt annet enn hverdag, plikter og daglige rutiner. Jeg har vært sammen med en god kamerat, kjørt min favorittbil og fått gratis terapi på kjøpet. Tenk, man kan fortsatt kjøre Porschen sin nesten hvor man vil i verden. For en ekstrem følelse av frihet! Goodwood Revival er en opplevelse alle bør unne seg. Selv om du bare er litt interessert i bil, er det en fantastisk tidsreise. Tilbake til en epoke hvor alle hadde bedre tid og eksisterte mer i nuet. Man lever tross alt bare en gang, så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det? Sett nøkkelen i tenninga og vri om, for da har reisen allerede begynt.