Verdien av verdier

Se for deg drøyt 100 millioner mennesker med hver sin tennisracket. En formidabel hær av folk med svettebånd og hvit pikétrøye. Det går nesten ikke an å forestille seg, men det er altså antallet aktive spillere i verden. Prøv så å ta inn det faktum at langt over en milliard mennesker følger med på tennis rundt om på kloden. Setter vi forstørrelsesglasset over USA, viser det seg å være over 20 millioner tennisspillere bare der. I en slik kontekst er det nesten ubegripelig at Casper Ruud fra Snarøya i Norge nå kan bli verdens beste. Han har allerede vært ranket som nummer 2, og utviklingen ser ikke ut til å avta. Drømmen er blitt en realitet for 25-åringen, og innimellom tror han det knapt selv.

– Noen ganger når man sitter der i samme garderobe som Djokovic, så skjønner man det litt mer. At dette faktisk skjer. Jeg har forsøkt å visualisere så godt jeg kan underveis. Forsøkt å forstå hvor vanskelig det er å leve av internasjonal toppidrett. Det er et ørlite nåløye, sier Casper Ruud nøkternt.

Han snakker sjelden i overskrifter, og at far og tidligere tennisproff Christian har hatt en stø hånd på rattet, har vært avgjørende. Allikevel har Team Ruud kommet enda lengre enn noen hadde våget å tro.

Skryt fra stjernene
– Jeg har hatt gode folk rundt meg som har hjulpet meg fra jeg var 12 år. Drømmen var å gjøre hobbyen og inte-ressen min til noe jeg kunne leve av. Da jeg var yngre, så jeg for meg hvor jeg ville være som 25-åring, men jeg har kommet mye lengre enn jeg trodde. Man har overgått seg selv og sine realistiske mål, fortsetter Ruud.

Det er få forunt å bli kjent med sine forbilder og idoler. Enda færre får konkurrere mot dem, og attpåtil kalle dem sine venner. Novak Djokovic, Rapfael Nadal og Roger Federer. Den hellige treenighet i tennis de siste 20 årene. Alle har de måttet hente frem sitt ypperste i kamp mot Casper Ruud. Gutten som vokste opp med å se dem på tv mens han drømte om noe stort i det fjerne. Alle tre har rost hans prestasjoner på banen – og hyllet hans verdier utenfor.

Forsiktig av natur
Som toppidrettsmann i en individuell idrett med ørsmå marginer skal det egentlig ikke gå an å være så godt likt. Man skulle tro spisse albuer måtte til. Så hvordan kan det ha seg?

– Jeg har lært hjemmefra å være en hyggelig fyr. Jeg har vært eldst i søsken- og fetter-og-kusine-flokken. Jeg har to yngre søstre, og de er mye mer frempå enn meg. Jeg er født sent på året, og er litt forsiktig av natur. Jeg var alltid minst og litt sjenert som barn. På tennisbanen hvor man spiller om store ting, er det gøy å vinne, men det er enda viktigere for meg å bli sett på som et godt menneske som behandler konkurrenter og folk på en bra måte. Det beste er jo om jeg får til begge deler, sier Ruud og ler litt av eget utsagn.

Han er bevisst på hvordan han fremstår, men han er i størst mulig grad seg selv. Der man noen ganger kan få inntrykk av at flere av toppidrettens stjerner har primadonnanykker, virker Ruud omtrent like jordnær som grusen han spiller på.

– Jeg vil ikke si at jeg legger mer energi i det enn at jeg bryr meg litt om hva jeg sier i media, og hvordan jeg fremstår. Det kan være mange som har ulike agendaer, for eksempel i møte med media. Man må være litt forsiktig med hva man sier i disse dager, og ikke minst i sosiale medier. Man må være varsom, for det er mye som baseres på klikk, og det kan vris og vendes på ting man sier, for å få det til å fenge på to sekunder, sier Ruud.

Spilt inn en formue
Verdier og ryggmargsrefleks er et viktige stikkord, men Ruud skaper også verdier med sitt spill. Over 100 millioner kroner er spilt inn, og det er investert i bolig på Snarøya – og en Porsche 911 Turbo S. Bilen kommer vi tilbake til, men etter å ha nådd to Grand Slam-finaler er det verdt å se litt på veien til målet også. Hans kjæreste, Maria Galligani, har uttalt at det noen ganger føles som om Ruud er 10–15 år eldre enn henne mentalt, og at modningsprosessen hans har gått mye fortere enn for andre mennesker med mer normal livsstil.

– Jeg har en voksen og moden livsstil med mye arbeid. Det var like profesjonelt da Maria og jeg møttes da vi var 18–19 år, men da var jeg ikke i den posisjonen som jeg er nå. Men det var like mye trening og reising da. Det har gått bedre og bedre de senere årene, men livsstilen var den samme da, sier Ruud.

Han påpeker at man i tennis har relativt få år å gjøre det på. En gjennomsnittlig karriere ender kanskje når man er 35 år. Noen litt før, og noen litt etter.

– Så man må begynne veldig tidlig, og man tvinges til å vokse opp og modnes litt før andre i vennegjengen. Mine venner er nå i ferd med å sluttføre studier, og de kommer hjem og får seg jobb og leilighet. Sånn sett har jeg visse goder ved at jeg begynte tidlig, og har tjent inn midler mye før dem. Det er en tjuvstart på voksenlivet, men det krever jo at man er moden nok til det, sier Ruud.

Kritisk til festkultur
Standardspørsmålet i møte med toppidrettsutøvere er jo om man også må forsake visse ting i jakten på sportslig suksess, og Ruud innrømmer at han har måttet ta noen tøffe valg underveis.

– Jeg kunne gjerne tenke meg å ha mer tid til enkelte ting, men i oppveksten reiste jeg mye, og jeg fikk oppleve mye gøy. Jeg lærte mye om verden, mer enn hva kompisene i den trygge boblen vår i Oslo gjorde. De dro på hytta på Kvitfjell, mens jeg gjorde min greie, sier Ruud.

Han har levd et disiplinert og internasjonalt liv på veien mot tennistoppen. I det perspektivet gjør han seg også noen tanker om utviklingen hjemme i Norge.

– Å si nei til fest har aldri vært noe problem. Jeg har aldri vært noe glad i alkohol. Jeg drikker ikke den dag i dag, egentlig mest fordi jeg ikke liker smaken av det – så det er jo en fordel. Men det er et ganske stort drikkepress sånn generelt i Oslo og Norge synes jeg. Særlig blant ungdom. Det går i helt feil retning. Det er noe jeg er glad jeg slapp å deale med som 14–15–16-åring. Ungdom, hvert fall i min verden, begynner med dette altfor tidlig, sier Ruud.

Han opplever fremdeles at det stilles spørsmålstegn ved hans egne valg, selv nå som han er i den internasjonale tennistoppen. Akkurat det synes den sindige 25-åringen er på grensen til irriterende.

– Til og med den dag i dag når jeg er på middager med andre mennesker i 20-årene eller 30-årene, så blir de litt sånn overrasket og skjønner ikke hvorfor jeg ikke drikker. Det er litt press der også. Hæ, herregud det er lørdag, og du skal ikke trene i morgen, kan du ikke ta deg et glass? Man får ofte den. Hva jeg har lyst til å drikke på kvelden, har vel ikke du noe med, sier Ruud litt oppgitt.

Lært seg å betale regninger selv
Han har et apparat rundt seg som har vokst i takt med suksessen på banen, men når ens egen familie også er en del av den innerste, sportslige sirkelen, kan man jo spørre hvor knirkefri en slik relasjon er over tid.

– For oss har det gått veldig bra. Jeg er tidvis for avhengig av å folk rundt meg som kan hjelpe med å håndtere forskjellige situasjoner. Bare sånne enkle, praktiske ting som å betale en purring på en faktura. Jeg har lært meg det nå, men det var ikke lenge siden jeg måtte få hjelp til sånne ting, sier Ruud og ler.

Å ha en tidligere tennisproff som far, mentor og sportslig leder mener Ruud har vært helt avgjørende siden han i svært ung alder bestemte seg for å satse.

– Vi har hatt det bra sammen, men noen ganger er det deilig med litt alenetid også. Det å ikke ha noen sjefer eller noen over seg. Jeg er veldig takknemlig for all guidence jeg har fått av pappa. Han har vært i spissen, tatt de riktige valgene for oss, og holdt meg i skinnet, sier Casper.

Han er nå 25 år, og det snakkes gjerne om at tennisspillere «peaker» mellom 24 år og 27–28 år. Akkurat det tenker ikke Ruud så mye over.

– Man kan ikke gå å vente på at det skal peake, tenker jeg. Man kan spille fantastisk tennis når man er 20 år og når man er 37, bare se på Wimbledon-finalen. Djokovic er verdens beste, og han er 37 år. Da er det jo ingen grunn til å gi seg, mener Ruud.

Følger Hovland tett
Det er vanskelig nok å nå toppen, men det å forbli der over tid er minst like krevende. I tennis er det i bunn og grunn resultater og ranking som avgjør alt, og det står og faller på egne prestasjoner.

– Ikke alle dager er like gøy, og sport går opp og ned kanskje enda mer enn noe annet. I individuell idrett som tennis og golf er ranking det som gir deg en posisjon til å spille turneringer du vil spille. Det er ikke noe lag som backer deg, eller 38 kamper du vet du skal spille i en liga som Premier League. Du har ikke noen kontrakt på tre eller fire år heller. I tennis handler det hele tiden om å holde seg innenfor topp 10, topp 5 eller der man er. Det er det tøffe med idretten, forklarer Ruud.

Han er selv svært sportsinteressert, og han synes det er aller mest gøy med ballsport. Han er veldig glad i golf, spiller mye selv, og følger tett med på PGA-touren der Victor Hovland gjør det imponerende godt.

– Det er veldig, veldig gøy at vi har folk i toppen i både tennis, fotball og golf. Vi har alle hatt store drømmer. Haaland og Ødegaard har hatt fedre som har vært med på det selv. Omtrent som meg. Victor Hovland har vel så vidt jeg vet ikke hatt så tett sportslig oppfølging av sin egen far, men han har fått god hjelp hele veien, han også. Jeg sender noen meldinger til Victor når jeg ser han gjør det bra, sier Ruud.

Han er selv en habil golfer, og han forteller at det ofte kommer spørsmål om overføringsverdi mellom idrettene. Da blir han svar skyldig.

– Er forehand og sving likt på noen måte? Da sier jeg gjerne at koordinasjon er overførbart, men i golf ligger jo alltid ballen stille. I tennis er ballen alltid i bevegelse, og det står en fyr på andre siden av nettet som prøver å slå ballen bort fra deg hele tiden, sier Ruud og humrer litt.

Fra Macan til 911
Han poserte rutinert for magasinets fotograf, for det har blitt noen «photo shoots» gjennom årene. Men det ble også kastet noen lange blikk mot vår medbragte 911 Carrera 4 GTS cabriolet. Bil har lenge vært en lidenskap, og Ruud har flere Porscher på CV-en allerede.

– Min første Porsche var en Macan. En fin innstegsmodell for å bli kjent med merket. Den var ikke for brummete eller rask, men så kom jo Taycan, sier Ruud med et glis.

Porsches første helelektriske bil skapte enorme forventninger, og Ruud husker godt sitt møte med bilen.

– Da var det mye glede og spenning, og mye styr. Folk stod på ulike lister, alle lurte på når de skulle få sin bil, og man diskuterte hvilken liste man stod på. Det var viktig for mange kunder å være først, husker jeg, sier Ruud.

Han hadde først en 4S-modell, og etter et års tid byttet han til en Taycan Turbo.

– Jeg var veldig fornøyd med bilene. Det var en syk comfort og mye kjøreglede. Jeg husker jeg tenkte at jeg kjørte en av de kuleste sportsbilene, men jeg savnet billyd. Jeg er jo glad i bil og sportsbiler, sier Ruud. Han besluttet å gå tilbake til kilden, og endte med å kjøpe seg en 911.

«Porsche for meg er sportslighet og eleganse. Det kan være en stor og elegant Cayenne, eller en 911 GT3.»

Fikk kjørt seg på bane
– Det ble 911 Turbo S. Jeg vurderte en GT3 eller touring, men jeg har bare én garasjeplass i byen – og da var det viktig med en bil som kan brukes hele året. Turbo S har firehjulstrekk, den kan brukes året rundt, og den har rå akselerasjon. Ikke at man kan kjøre så fort på offentlig vei, men jeg ser frem til å prøve den på bane, sier Ruud.

Han kjørt litt på bane før, først på Rudskogen, og siden i Portugal. Der fikk han sitte på med en av førerne i Formula E, og det ble en minneverdig opplevelse – på flere vis.

– Han kjørte en GT3 cup, og det er en helt ekstrem variant som kan minne litt om GT3 RS. Etter to runder hadde jeg kjent på så mye G-krefter at jeg var både kvalm og svimmel. Han bremset ned så hardt og sent, og driftet ut av sving. Jeg hadde mer enn nok med å holde meg fast, sier Ruud.

Han har kjørt både 911 og Taycan aktivt på snø under Porsche Ice Experience på Norefjell, og det falt definitivt i smak. Etter seansen la han ut et fartsfylt bilde på sin egen Instagram med kommentaren «What preseason looks like in Norway».

– Det var gøy, og jeg har fortsatt lappen – bare så det er sagt, sier Ruud spøkefullt.

At det ble akkurat Porsche som ble Ruuds merke, har han også en forklaring på.

– Porsche for meg er sportslighet og eleganse. Det kan være en stor og elegant Cayenne, eller en 911 GT3. En 911 Targa 4S vil gi en helt annen kjøreopplevelse igjen, så dette er sammensatt. Porsche er et av verdens største brand, og jeg synes det er kult å få bli kjent med folk i Porsche Norge. Jeg har hatt mange gode Porche-opplevelser allerede, og jeg har tenkt til å bruke enda mer tid på å kose meg med og i Porscher i årene som kommer, sier Ruud.