The Panamerican Highway, eller den panamerikanske hovedveien, knytter sammen nesten alle landene i fastlandsamerika og strekker seg i dag fra Alaska til Argentina. 3507 km av veien går fra nord til sør i Mexico, og det var i forbindelse med ferdigstillelsen av den meksikanske delen av veien i 1950 at myndighetene arrangerte det første Carrera Panamericana for å vise fram den nye veien for verden.
Dramatisk race
Det første løpet, avholdt i 1950, viste hvor dramatisk et billøp kan være. Ruten mellom Ciudad Juárez i nord og Ciudad Cuauhtémoc i Chiapas gikk gjennom jungel, over fjell og gjennom ørkener, med en høydeforskjell på ikke mindre enn 3095 meter! Fire mennesker, tre bilførere og en tilskuer ble drept i løpet som ble dominert av amerikanske biler. Vinneren ble Hershel McGriff i en Oldsmobile 88, med den beste europeeren, italienske Felice Il Pirata Bonetto i en Alfa Romeo Sedan på femteplass. Lite visste han da at han skulle ende livet sitt to år senere i det samme billøpet.
Året etter, 1951, var det Piero Taffuni og Alberto Ascari som tok første- og andreplass i hver sin Ferrari 212 – det første europeiske merket som sendte et fabrikkteam til Mexico. Løpet ble denne gangen kjørt fra sør til nord, og ryktet om et tøft og knallhardt rallyløp ble neppe mildere da to meksikanske sjåfører omkom i ulykker underveis.
Gribb gjennom frontruta
1952 entret en Porsche for første gang løpet, som i mellomtiden hadde vunnet ry og kommet inn på den internasjonale kalenderen. Men det var Mercedes som ble belønnet med de gjeveste plasseringene. Karl Kling og kartleseren Hans Klenk vant, til tross for at de underveis fikk en gribb gjennom frontruta som slo Klenk i svime. De to makkerne introduserte også systemet for kartlesing som fremdeles blir brukt i rallyløp over hele verden. På denne tiden hadde Porsche bygd omkring 2740 biler, og bare en ørliten andel hadde funnet veien til USA, der de ble kjørt av entusiaster som foretrakk smidig, europeisk ingeniørkunst framfor amerikanske muskelbiler. To maskiner fant veien til Mexico, der de måtte se seg grundig slått av Mercedes-teamet. De to spesialutgavene av Porsche 356 Super ble kjørt av Paul Metternich og Graf von Berckheim – Fürst von Metternich klarte en 25. plass, fire timer, 23 minutter og 29 minutter bak vinneren, mens Berckheims maskin måtte avbryte etter en ulykke.
I 1953 ble løpet delt inn i fire klasser basert på motorytelse, noe som uten tvil var en fordel for de relativt små Porsche-motorene. Den unge bilfabrikken kunne allerede vise til seiere i Le Mans og Mille Miglia året før, og hele ti Porscher ble meldt på løpet i Mexico. Av de ti var bare syv med etter andre etappe, og enda flere falt fra undervis. Men det var en Borgward Hansa, kjørt av Hans-Hugo Hartmann, som dominerte løpet. Til tross for motortrøbbel var Hartmann overbevist om at han hadde sammenlagtseieren i lomma, med over halvannen times ledelse over nummer to. Men Hartmann feilberegnet tiden på den siste etappen, overskred makstiden med åtte sekunder og ble diskvalifisert. I stedet ble det to guatemalere, kaffebonden og amatøren Carlos A. Gonzales og kartleseren José Sala Herrarte Ariano som vant klassen i det som må ha vært en helt nybygd Porsche 550 Coupé og kunne inkassere prispengene på 30 000 pesos.
53-løpet økte ytterligere løpets rykte som særlig farlig og blodig. Hele ni personer omkom under løpet, blant dem altså vinneren fra to år tidligere.
Siste reis
Det var ikke noen god måte å vinne på, og i 1954, i det som skulle bli siste runde i Carrera Panamericana, satset Porsche hardere enn noen gang. Igjen med en Porsche 550, men bygd i Pasadena på lisens. Fører Hans Herrmann kjørte over målstreken som tredjemann totalt, én time, 52 minutter og sju sekunder etter Ferrarien på førsteplass. Men det holdt lenge til klasseseier, og Porsche tok også de to neste plassene, med 550-er kjørt av Jaroslav Juhan og Fernando Segura. Forventningene var oppfylt, og Porsche hadde bevist at bilene kunne yte maks under tøffe forhold.
Også dette siste løpet var imidlertid preget av ulykker, i likhet med de foregående årene. Syv personer omkom, fire førere, tre tilskuere og en mekaniker. Carrera Panamericana hadde befestet sitt ry som et av de blodigste billøpene i verden, og da Le Mans-katastrofen året etter kostet over åtti mennesker livet, ble det åpenbart at det var på tide å legge ned løpet. Den offisielle forklaringen var at målet med å vise frem meksikansk ingeniørkunst for omverdenen, var oppnådd.
For Porsche ble suksessen i 1954 bestemmende for veien videre. Litt over et år senere lanserte Porsche 356A, den første med typebetegnelsen Carrera, som var knyttet til motoren. Senere har Carrera blitt brukt som betegnelse på en rekke Porsche-modeller: 904 (offisielt Carrera GTS), 911, 930, 964, 993, 996, 997, 991 og 924.
