Luftkjølt topptur er ren opptur!
For noen handler toppturer om pudder og høydemeter. For andre om svinger, turtall og lyden av luftkjølt glede. I dette leserbrevet tar Fredrik Luytkis oss med på en uvanlig «topptur» – der 911-en får strekke på beina gjennom Jotunheimens fjellpass, og lidenskapen for kjøring møter kjærligheten til ski.Alle som kjører luftkjølt 911 vet hvor den trives best – på svingete veier. Det trenger ikke å gå så fort, men det er måten den oppfører seg på, og kontant responderer på analog input som gjør den så morsom å kjøre. Med hekkmotor blir vektfordelingen særegen, krefter til å gi et decent realt fraspark og rompa bare noen få centimeter over bakken, gir en berusende følelse av å bli skutt ut av svingene, ikke ulikt det man opplever med ski på bena.
Selv om klassisk 911 trives godt, eller rettere sagt er tullete morsom på vinterføre, er det ytterst få som faktisk bruker bilen lenger enn til oktober-måned. Salt, sørpe og asfaltstøv som spruter inn i hulrom og gir grobunn for gravrust og råte er noe til og med den mest kyniske av oss helst unngår. Favorittbilen går som oftest i dvale litt utpå høsten, og ventetiden begynner.
For oss nordmenn er og blir 911-en som oftest en godbil til bruk i sommermånedene. For mitt vedkommende så begynner det å klø litt etter å få den ut rundt påsketider – og det tror jeg gjelder for de fleste.
Mellomsesong i Zuffenhausen SUV
Mange bruker våren til å planlegge sommer, vårslepp og utallige coffee-runs med venner i miljøet og vinterens savn blir fort glemt. Spesielt når det er tørt på veiene og saltet har regnet bort, kommer 911-en ut av hi. Selv om det litt kuriøse varmeapparatet kan gi mindre enn optimal kupétemp, kan man supplere med en liten dun-vest og et par kjørehansker og fremdeles ha gode kjøreopplevelser. Bilen er til for å brukes, og med telt og sovepose under panseret er landet vårt kanskje det mest optimale speed-glamping-stedet i verden. En neve kroner til mat og en liten bunke cash til åtteognitti og du er klar for eventyr.
Sesongen mellom påske og 17. mai er det man kaller topptur-sesong for de som liker å meske seg høyt til fjells med ski på bena – og hvorfor ikke hive seg rundt når været og føret er godt?
Som tidligere alpinist og ihuga toppturentusiast er dette kanskje den beste delen av skisesongen. Med mildt, tørt vær, stabile skredforhold og deilige temperaturer under snøgrensen er det fantastiske opplevelser å ta med seg på tampen av skisesongen. Kontrasten mellom sommer i byen og vinter på fjellet er fin og gir muligheter for spennende langhelg-prosjekter.
Det å kjøre på ski, og det å kjøre luftkjølt 911 har mange sammen-fallende likheter. Analog input-output, et element av fart og adrenalin, fremprovosert av g-krefter og mestringsfølelse, blandet med et snev av risiko. For de som er glad i begge deler, så er det ene med på å redusere de sesongbaserte abstinensene etter det andre. Det optimale er selvfølgelig å kombinere de to aktivitetene, og det var det vi hadde i gjære denne langhelgen. En reise med ett mål for øye – å kjøre like mye svinger på snø som på asfalt.


Jotunheimen rundt
Jotunheimen er et av de mest tilgjengelige fjellmassivene i Norge. Omtrent 30 mil pluss minus fra Oslo, Bergen og Trondheim, og omtrent det dobbelte fra Kristiansand, beroende på hva du sikter deg inn på av snittfart - så ligger det en dagstur fra alle de store byene i Sør-Norge. Vår plan var å få strukket litt på bena til den luftkjølte 911-en etter vinterdvalen, og samtidig gå noen lett tilgjengelige toppturer fra fjellovergangene man må over i et slikt prosjekt. Forutsetningene var at vi hadde tre dager til rådighet, og at vi skulle få hvilt tilstrekkelig og spist godt, i tillegg til å få noen flotte høydemeter i beina på ski.
Planlegging er halve moroa, sies det - og det er jeg enig i. Målet var å runde Jotunheimen med utgangspunkt i Fagernes, der vi skulle plukke opp en annen luftkjølt-entusiast med skistativ. Herfra skulle vi i løpet av dag én videre til Turtagrø Hotell, vest i Jotunheimen, hvor vi skulle vi overnatte og lade batteriene (i overført betydning. Vi kjører jo selvfølgelig 98 oktan!). For å komme til “Turtis” via Årdalstangen må man over Tindevegen, hvor man finner noen av de flotteste toppene vest i Jotunheimen, blant andre Austanbotntinden og Soleibotntind.
Dag to skulle gå med til å forflytte oss østover i direkte linje mot Røisheim - et annet fantastisk overnatting- og bevertningssted som ligger langs veien, i krysset mellom Visdalen og Bøverdalen. Mellom disse to stoppestedene skulle vi legge opp til en ny topptur, og ettersom dette er et drive & ski-konsept, så ønsket vi så kort anmarsj som mulig. Sognefjellsvegen er jo noe de fleste har opplevd og her kjører man gjennom et monumentalt høyfjellslandskap, og passerer den kanskje mest gjenkjennelige toppen i Norge - Fannaråken. Valget vårt falt på Steindalsnosi, med noe kortere anmarsj.
Siste dag og retur til Oslo skulle vi over Valdresflye, hvor du har enkel tilgang til Rasletind og Munk blant annet, men ikke minst Leirungsdalen hvor du finner 2000 meter som perler på en snor. De flotte toppene synes ikke så godt fra flya, men de er der inne et sted. Du trenger bare litt mer tid enn en halv dag for å nå dem. Etter noen tusen høydemeter på ski og noen titalls kilometer i bil la vi opp til en matbit og avskjed i Fagernes, før vi skulle sette raskeste spor tilbake til hovedstaden.
Vi tittet på kartet og fikk bekreftet at samtlige fjelloverganger var åpne, slik at vi faktisk kunne gjennomføre turen og kjøre alle de planlagte fjellovergangene - noe man bør være oppmerksom på.
Dag 1 Oslo-Turtagrø
Når man så har prikket inn den optimale helgen, fisket frem ski-utstyret fra boden igjen og brukt alt av hulrom i bilen til telt, sovepose, skistøvler med mer, er det bare å sette vekkeklokken på grytidlig! Det gjelder å nå frem til Sundvollen før de andre bilistene våkner, for allerede her begynner moroa.
På denne tre dagers runddansen, med start og mål i hovedstaden, gjelder det å ha fri bane – for dette er noen av de fineste veistrekkene fra øst til vest med utgangspunkt Oslo. Sundvollen Esso har 98 oktan, så her ble første stopp. Så begynte voksenleken med bil, og for de lokalkjente er den lille avstikkeren vel verdt omveien via Åsa og Klækken til Jevnaker. Småveien byr på artige svinger, men litt sliten asfalt og noen “blinde” høyresvinger gir lite rom for å drive med råkjøring mellom de stiplede kantlinjene. Men det er fabelaktig oppvarming til det som skal komme.
Vestsiden av Randsfjorden er vel kjent for all sorts of petrolheads, men dette lyriske strekket mellom Jevnaker og Dokka på drøye 80 kilometer er etter manges mening det aller ypperste Porsche-habitat her på Østlandet. Jeg kan ikke si meg mer enig, for her går det i berg-og- dal-bane, og man kan virkelig kjenne den lekne 911-en komme til sin rett. Om ikke g-kreftene akkurat gjorde seg gjeldende på småveien til Åsa, så skal man ikke mye over anbefalt fart for å ha det gøy over fylkesgrensen til Innlandet og videre forbi Bjoneroa. En tidlig morgen med tørre veier og en termos kaffe innabords forserer vi vakkert landskap med gårder og tun, med tilnærmet optimal tetthet mellom bebyggelsen i det flotte kulturlandskapet. Med Randsfjorden mot øst og bratte heier mot vest er det få dyr, biler og mennesker som krysser veibanen. Strekket er 82 kilometer og byr på livsbejaende ratting hele veien.
Etter Dokka blir det en slags transportetappe med litt mindre puls og passasjeren kan få puste litt ut. Tonsåslinna, eller FV33 går over Etna og er kanskje det de fleste ville omtalt som Etnedal. Her har du noen severdigheter, som på en varm dag i klamme bøttestoler kan komme kjærkomment på en. Du har helleristningene ved Møllerstufossen langs Etna som er over 6000 år gamle, du har Lunde Bru ved bruflat, en liten avstikker over Etna og du har flaggfjellet. Her ble det drevet kro i mange år, og de gamle bensinpumpene står der fremdeles for en liten fotomulighet. Flagget ble ikke malt under andre verdenskrig, som mange tror - men som et symbol på opprør mot “sildesalaten” og unionen med svenskene. For de som har kjørt bil i Valdres, så vet man at det finnes flere flagg, med det kanskje mest synlige på Leira på vei inn mot metropolen i Nord-Aurdal-Fagernes.
Fagernes gir valgmuligheter, og er et naturlig stoppested – spesielt om du har en likesinnet kompis (les: Porsche-freak) som bor der. Vi skulle videre over Tyinkrysset, opp over Tyinvegen og ned i Øvre Årdal som en leken andre etappe denne dagen. Fra Fagernes er det verdt å nevne et alternativ som kanskje kler 911-en bedre og gir mer bang-for-your-buck når det kommer til kjøreopplevelse. I stedet for å følge E16 slavisk videre mot Tyin, kan man velge Østre Slidre opp til Skammestein, hvorpå man kan kriss-krosse seg over igjen til Ryfoss på nydelige småveier med perfekte svinger i akkurat passe fart. For noen år tilbake hadde vi med en gjeng fra Heck Crew i Hamburg, som erkjente at det var morsommere å holde farts-grensen i Norge enn å kjøre flat-out på autobahn.
Vel over i Vestre Slidre blir det en high-speed pursuit med vår Carrera-venn på slep. Det er gøy å kjøre Porsche alene, men det er ennå et hakk mer spennende å kjøre sammen med noen. Jo fler jo bedre! En svart og en hvit luftkjølt 911 i godt selskap, som kusker av gårde i et godt driv er en tommelmagnet, og de vi passerer legger seg høflig ut til siden. Erfaringsvis får jeg heller fingeren om jeg er litt “påskrudd” i trafikken, men ikke med 911-en. Den er landeveiens kjæledegge, og høster lengtende blikk og positive vibber så lenge man ikke gjør et forsøk på å sette rekord på ringen - Jotunringen.
Ved avkjørsel Tyinkrysset er man i gang igjen. På veien langs Tyin er det åpent landskap og nydelige, varierte svinger som lar tankene vandre til fjelletoppene i det sagnomsuste Targa Florio løpet på 60- og 70-tallet. Når vi begynner å finne rytmen igjen, og når samspillet mellom bil og sjåfør er godt etablert, kommer jeg på et utsagn Vic Elford engang hadde da han ble spurt om hvorfor han foretrakk 915-girkassen fremfor G50: “Det er ikke med giringen du tar det, det er med flyten rundt banen” - og jeg river litt mer forsiktig i “rørepinnen”.
Svingorama
Akkurat idet man har begynt å kjenne på total mestring og maks flytsone går det over i noen av de villeste hairpin-svingene ned mot Øvre Årdal. Her bør ikke bremse-masteren lekke, ellers ryker man rett ut i evigheten. Personlig liker jeg best å kjøre disse svingene oppover, men med keramiske bremser ala GT3 RS og dets like, ville det nok stilt seg annerledes. Det er bratt og det er glatt. Det siler vann gjennom de gamle tunellveggene, og en litt sen innbremsing kan gi uønsket trekkspill-effekt på karosseriet. Men vi er ikke der i dag - for vi skal opp igjen på andre siden og over Tindevegen, den mest spektakulære delen og siste etappe før vi kan spenne på oss skiene.
Etter å ha raskt klatret noen hundre høydemeter kommer kontrastene med høye brøytekanter. Etter å ha gjort opp en vel fortjent hundrelapp for vedlikehold av denne høyfjellsperlen som snirkler seg inn i det grøvste, høyalpine terrenget som finnes her til lands, nemlig, finner vi en egnet parkering. Dette er episenteret for moderne fjellsport, og man føler på nærværet av “horungene”, som denne dagen bader i sol.
Selv om vi er sent ute sikter vi oss inn på Vestre Austanbotntind. Målet å få gått en tur og kjent litt på snøen. Kompakt slush er det nest morsomste etter puddersnø og gir litt bedre respons, for oss som liker tilbakemeldinger fra underlaget. I de nordvestliggende sidene er det ennå ikke blitt helt råtten snø etter en dag med 15 plussgrader, så vi skifter i veikanten og gir oss i vei. Solen henger høyt og det er godt med lys til langt på kveld.
Allikevel begynner vi å slåss litt mot tiden! Vi er sultne og har lovet oss selv et herremåltid ved veis ende, nemlig på Turtagrø Hotell. Her var det til og med et ledig rom, og vi valgte dette fremfor telt - ettersom reisen hadde vært lang og intens, og vi trengte å være opplagte til strabasene som lå foran oss.
Dag 2 Turtagrø-Røisheim
You snooze you lose, sier dem – og etter en rask, deilig frokost på Turtagrø med masse kaffe, var det bare å hive seg i bilen. Om våren gjelder det å komme seg opp før sola har tatt altfor mye tak i snøen. Slush er gøy nedover, men ikke oppover!
Veien østover fra Turtagrø går rett inn i de vakreste omgivelser. Med de mektige Skagastølstindene til høyre og Helgedalen rett frem, føles det som om man er på vei mot Mordor i Ringenes Herre. Løypetraseen er det heller ikke noe å si på, med solid asfalt og lite telehiv er det bare å køle på. Etter cirka 10 minutter og noen fenomenale serpentinere, er vi allerede fremme ved startpunktet for dagens topptur - Steindalsnosi. Her har du en flott topp, tilgjengelig rett fra brøytekanten med en enkel anmarsj og et fabelaktig toppunkt på 2029 moh. Her ser du direkte bort på Fannaråken i øst og den litt skumle Styggedalen mot sør. Toppen byr på fin kjøring i flere himmelretninger og er en fin topp å begynne med om man ikke har vært på ski i Jotunheimen før. Vi tilbragte dagen på fjellet og fikk opparbeidet en litt hummerrød ansiktskulør, men været var optimalt – og det var vi som var dumme som hadde glemt solkremen hjemme. Nedfarten bød på variert, fint terreng, med en liten nordvendt bonusskrent på cirka 100 høydemeter rett ned til bilen.


Etter fem timer på fjellet med perfekte skjær i variert snø, går ferden videre over Sognefjellet, hvor man passerer Norges kanskje mest gjenkjennelige fjell, Fannaråken. Veien faller igjen innunder berg-og-dal-bane-kategorien, og mange mener dette strekket er det aller beste på hele ruten, før man svinger seg ned forbi Krossbu og de mektige Smørstabbtindene idet man entrer den trollske Breisæterdalen. Her er det deilige, rytmiske og oversiktlige svinger langs elva Bøvre, som gir assosiasjoner til svingene på fjellet tidligere på dagen. Verdt å merke seg er grottene i Dumdalen, om man er av det nysgjerrige slaget og ønsker å kjenne litt på klaustrofobien.
På vei ut Bøverdalen, der Visdalen går sørover, finner man Røisheim. Denne gamle skysstasjonen er gjort om til et autentisk, vakkert hotell i laft, som ligger rett ved veien. Om enn litt mindre spektakulær beliggenhet enn Turtagrø, fortjener det helt klart et stopp - enten i form av overnatting og bespisning, eller rett og slett for en liten fotoseanse.


Dag 3 Røisheim-Oslo
En topptur på tusen høydemeter tar ofte flere timer, og skal man i tillegg kjøre milevis hjem, må man komme seg opp av loppekassa. Dagens “høydepunkt” er Loftet på 2170 moh.
Anmarsj direkte fra Jotunheimen Fjellstue, hvor vi parkerer bilen i veikanten. Loftet er en “luretopp” der man tror man ser toppen, men liksom aldri kommer helt til topps. Vel oppe ser man sørover på topptureldoradoet innover Leirdalen. Her er noen av de flotteste topptur-toppene i heimen.
Men vi begynner å bli møre i kroppen og lengte så smått hjem. Vi setter utfor, kjenner blodet bruse og med vind i barten jager hverandre nedover fjellsiden med presise skjær, tilforlatelig likt måten man kjører porschen i lag med kompiser. Varierende svinger, noen krappe, noen slake - men hele tiden jagende etter fart og mestringsfølelse.
Vel nede igjen tar vi en rask dukkert i et lite vann for å kjøle oss ned etter en strabasiøs tur i nærmere 20 grader. Med klær hengende på dører og utstyr og pikkpakk liggende utover bakken, ser det mer ut som et fantefølge enn veteranbilentusiaster som er på tur. Men det kan vi leve med. Etter hundrevis av kilometer med støv, smeltende snø, vann fra tunneler og grusveier begynner bilen å få det man litt humoristisk kaller race patina! Det er nesten et eget ”stuk” spør du meg, og som Urban Outlaw sier: Dirt don’t hurt!


Siste etappe går via Lom over Valdresflye og rake vegen hjem til Oslo via Begnadalen. Dette er den minst kjedelige av de raskeste rutene til Oslo fra Lom, og byr på flotte veier og til dels morsomme kjøreopplevelser, så lenge man ikke blir stoppet i kontroll. E6 gjennom Gudbrandsdalen er kanskje verdens kjedeligste veistrekke, så det skyr jeg som pesten - i tillegg er det hyggelig å følge vår venn til dørs i Fagernes.
Verdt å nevne er at Valdresflye, som østlige innfallsport til Jotunheimen, er siste sjanse for å spenne på seg skiene. Vi valgte å melde pass denne gangen, men om man kjører Jotunheimen rundt i motsatt retning så kan man ta en tur herfra på dag 1. Egner seg som dagstur fra Oslo omegn også - om det klør litt i skifoten og en ikke har en langhelg til rådighet.
Fagernes-Oslo går på autopilot og vi er hjemme før midnatt. Mørbanket og blid hører jeg det knitre i SSI-anlegget idet jeg forlater garasjen - og gleder meg allerede til neste tur, kanskje med surfebrett istedenfor ski på taket.


I California brukes begrep som “canyon carver” når man beskriver en klassisk 911. Begrepet stammer fra raske stint opp Mulholland Drive for et lite “canyon run”. Med kompakt størrelse, lav egenvekt og god styrerespons er den som skapt for å skjære svinger rundt de omkringliggende, små dalførene utenfor Los Angeles.
Gleden av å “carve” opp og ned små daler kan man ha i Norge også, hvor fjellene er mange. For der det er fjell, er det daler! Straks jeg hadde kjøpt bilen, begynte jakten på et tidstypisk ski-rack. Det er mye rart der ute, men drømmen var et klassisk stativ som ligger mer over motorlokket enn på taket. Da et NOS Piper-stativ dukket opp på eBay i 2015, var jeg ikke treg i avtrekkeren og fikk det sendt over til Norge. Her har det stått på bilen siden, og utgjør en del av “stuket” på akkurat min bil.
Den hvite bilen er satt opp som en optimal canyon carver, altså for å kjøre småveier uten delelinje med krappe, hyppige svinger som kommer tett på. Elephant racing understell, Bilstein Clubsport og en noe frisert 3L med 3.2 Ruf kit SSI og 964 kammer gjør susen. Jeg pleier å si at den er satt opp som en storslalåmski med litt kort radius. Opprinnelig en bil fra USA, med japansk VIN nummer, kom den til Norge akkurat i tide til 911-ens 50-årsjubileum i 2013, hvorpå den ble kjørt hjem til Zuffenhausen og Porsche-museet til den fantastiske 50-årsutstillingen de hadde den gang. Bilen har siden gått opp og ned gjennom Europa årlig, enten den er stappfull med vinkasser fra Alsace eller tar direkteruten gjennom Tyskland for å kjøre fjellpass, spiller ingen rolle. Den har vært på Nürburgring et dusin ganger og daily driver gjennom sommeren i over 10 år. Det er den rimeligste bilen jeg har eid, og definitivt den bilen jeg har hatt mest verdistigning på. Men bilen skal aldri selges, for verdien måles i smiles per miles. Den sorte bilen til Aleksander er en original Carrera 3.2.



