Bak kulissene i verdens største bilprogram
Det er denne dobbeltheten Andy Wilman forsøker å nærme seg i Mr Wilman’s Motoring Adventure. Som produsent og en av de sentrale arkitektene bak Top Gear slik vi kjenner det, skriver han fra en posisjon som gir oversikt snarere enn iscenesettelse. Boken er ikke først og fremst litterært ambisiøs, men den er interessant fordi den viser hvordan et av de mest innflytelsesrike bilprogrammene faktisk ble til.
Wilman følger sin egen vei fra journalistikken og inn i TV-produksjon, men det avgjørende vendepunktet kommer når han og Jeremy Clarkson begynner å tenke nytt om formatet. Ideen var i utgangspunktet enkel: å flytte oppmerksomheten fra bilen som objekt til bilen som del av en fortelling. Det var dette grepet som gjorde Top Gear til noe annet enn et tradisjonelt forbrukerprogram, og som åpnet for den formen programmet etter hvert fikk.
Noe av det mest interessante ved boken er beskrivelsen av hvordan dette faktisk lot seg gjennomføre i praksis. Det som på skjermen fremstår som gjennomarbeidet og presist, viser seg ofte å være resultatet av improvisasjon, logistiske problemer og en viss grad av kontrollert kaos. Spesialepisodene – som for mange utgjør kjernen i programmet – fremstår i ettertid som langt mindre planlagte enn man skulle tro. Når Wilman skriver om opptakene i Vietnam, der programlederne beveger seg gjennom landskapet på motorsykler som stadig bryter sammen, blir det tydelig hvordan nettopp det uforutsette – forsinkelser, feilvalg, små sammenbrudd – er med på å skape det som senere fremstår som en helhetlig fortelling.
Dette gir også en forklaring på hvorfor Top Gear traff så bredt. Bilene var viktige, men sjelden hovedpoenget. De fungerte snarere som utgangspunkt for fortellinger – om steder, om mennesker,
om situasjoner som oppstod underveis. I den forstand kan programmet like gjerne forstås som en form for moderne reiselitteratur som et bilprogram.
Boken berører også bruddet i 2015, som markerte slutten på Top Gear i sin opprinnelige form. Fremstillingen er relativt nøktern og peker mer mot en overgang enn en avslutning. Det samme gjelder etableringen av The Grand Tour, som i praksis viderefører mye av det samme prosjektet i en ny ramme.
Som helhet er Mr Wilman’s Motoring Adventure en noe ujevn bok, men det er også en del av dens styrke. Den fremstår ikke som en ferdigpolert fortelling, men som et forsøk på å gi form til en erfaring som i seg selv er fragmentert og til tider kaotisk. Nettopp derfor fungerer den godt som et dokument over en bestemt fase i bilkulturens nyere historie.
Det Wilman indirekte viser, er at bilens betydning sjelden ligger i spesifikasjonene alene, men i hvordan den inngår i en fortelling – på veien, i et landskap, i et øyeblikk som fester seg.
Det er kanskje også derfor Top Gear fortsatt huskes.
