Samtids-stemmen

Veien til Flisa føles perfekt for en Porsche. Finkornet asfalt med lange, sveipende svinger. Det er enkelt å komme inn i en god rytme mellom fører og bil. Hjulopphenget og ballongdekkene sluker ujevnhetene, og boksersekseren summer fornøyd der bak. Alt er som skapt for en klassisk 911 SC Targa. Her, midt i Norges natur, føler man seg fri. Himmelen er dramatisk, mørk og spektakulær. Regnbuen maler klare farger på et mørkeblått lerret. Noen dråper treffer frontruten, men tørker raskt vekk. Litt av sommeren har ennå ikke sluppet taket.

Hvem er Annijor?
Dramatikk, om enn av en annen art enn uforutsigbart vær, er slett ikke noe fremmed for vårt intervjuobjekt. Vi er på vei for å møte en spennende gründer: Anniken Jørgensen (30), som har skapt et levebrød ut av intet. Jørgensen er en pioner når det gjelder å flytte grensene mellom privatliv, underholdning, journalistikk og kommersiell virksomhet.

Jeg er på vei til Finca Poderosa hestegård på Flisa. Dette stedet minner henne kanskje mer om Solberg-elva, hvor hun kommer fra. Landsbygda er trygg, her er moten «Felleskjøpets kjeledress», og ingen kjenner henne igjen, rent bortsett fra kanskje hestene hun tidligere har ridd på. Gården ligger litt avsides, i enden av en kort grusvei omtrent en kilometer fra hovedveien. Her er det enkelt å finne ro, samle tankene og bli inspirert.

Finca Poderosa

På hestegården har tiden stått stille. To herlige dyr leker på tunet: dressurhesten Dakota og den rampete schäferen Rebel. De går fritt rundt på gården, blant bygninger og redskaper, og erter hverandre lekent. Innehaver Tara Orlin har skapt et paradis for heste-elskere. Hun lærer opp hestene til bittløs ridning. (Bittløs ridning er ridning der hesten styres uten metall eller annet materiale i munnen, red. anm.)

Anniken har foreslått at dette er et fint sted å møtes. Hester har fra barndommen av vært noe som bare er hennes. Sammen med de store dyrene føler Jørgensen seg hjemme. De er hennes «safe place».

Ektemannen Theo har heller ikke sluppet unna denne lidenskapen. Den første kjæresteturen skulle selvsagt tilbringes på hesteryggen, og Anniken havnet forutsigbart på bakken etter å ha blitt kastet av hesten.

– Men det var selvsagt slik det skulle være. Har du ikke blitt kastet av, har du heller ikke ridd skikkelig. Når du er sammen med en tøffing, er det lite trøst å få, mumler Theo med et lurt smil.

Det blir klart at dette er mer enn ord. Under intervjuet svinger Anniken seg enkelt opp på hesten Dakota uten sal og rir den i galopp som om hun aldri har gjort annet. Det er umulig å ikke bli litt imponert. Det er svinekaldt ute, men hun bryr seg ikke.

Hvorfor Porsche?

Imidlertid skal vi prate om andre ting enn hest og mote. Hvordan kan det ha seg at en livsstilsperson som henne kjøpte seg en ny Porsche?

Hun ser alvorlig på meg.

– Egentlig har jeg ikke vært superinteressert i biler. Det er noe jeg har blitt mer interessert i med årene. Jeg er mer lidenskapelig engasjert i farger, design og form.

– Er det derfor du valgte deg en sort bil? kontrer jeg.

Anniken ler høyt.

«Jeg er veldig glad i høsten, og liker særlig jordfarger, brunt, beige og sort.»

– Vel, farger er kanskje en mild overdrivelse. Jeg er veldig glad i høsten, og liker særlig jordfarger, brunt, beige og sort. Litt sånn som du finner her på hestegården. Det som finnes rundt deg i naturen, blir aldri feil. Hvis jeg skulle velge noe som kalles en sterk farge, måtte det bli rødt.

– Sammen med salgssjef Tormod Johansen hos Porsche Center Oslo kreerte vi det visuelle på min elektriske Macan. Utvendig valgte jeg sort. Sort passer sammen med alle andre farger. Litt konservativt, kanskje, men innvendig lekte jeg mer med brunt og mørkt treverk. Beige sikkerhetsseler ble en god kontrast til det mørke. En «høstete bil» som ser bra ut på bilder. I Porschen føler jeg at fargene gjør alt det jeg tar på meg av klær, bedre. Den blir på en måte som det ultimate smykket, eller en fin backdrop for min identitet. Jeg kunne faktisk godt tenkt meg en klassisk Porsche også. De er så estetiske og elegante. Eksteriørfargen på denne gamle 911-en er nesten komplementær til min Macan – champagne mot sort. Litt artig er det at begge har brunt interiør, om enn mye lysere på den gamle. Dessverre har jeg for mye å holde på med i jobben, så det får bli med drømmen. Kanskje en gang, hvis jeg roer det hele litt ned, kan vi få oss en klassiker. Man skal aldri si aldri.

– Hva var din første bil? Var det også en Porsche?

– Nei, den er kanskje mer grunnen til at jeg har en Porsche nå. I begynnelsen av karrieren fantes det ikke slike penger til noen utskeielser. Den første bilen var en Fiat 500. Jeg har det ofte travelt, og ting må funke. En morgen midt på vinteren tok jeg muligens litt hardt i håndtaket på den lille bilen, og sto med håndtaket i hånden. Der og da ble italiensk sjarm byttet ut med tysk kvalitet.

– Den neste bilen ble en Mercedes SL fra 1989. En solid bil, men ikke uten sin del av utfordringer. En klassisk bil er vakker, akkurat som 911-en du kom med, men du må ha tid til vedlikehold og stell. I mitt liv akkurat nå er det ikke tid for det. Da jeg fant ut at det var mulig å velge mange spennende materialer og farger i en ny bil, var Porsche et enkelt valg. De har de mest spennende fargemulighetene, og designet er tidløst. Ser man silhuetten av en Porsche, så vet man hva som kommer.

– Men den egentlige grunnen til at det ble Porsche, føles nå kanskje litt tullete. Jeg er ekstremt glad i hester. Som liten visste jeg at det var noen bilmerker som har hest i emblemet sitt. Porsche er en av dem, derfor valgte bilen meg mer enn jeg valgte den.

– Så handler det om å oppleve ting. Jeg ble invitert av Porsche til et arrangement i Venezia, «The Art of Dreams». Her fikk vi kjøre flere biler fra Porsches modellutvalg. Det var gøy å kjøre, og jeg ble rett og slett inspirert. Vel hjemme måtte jeg ha en egen Porsche. Noe jeg før hadde tenkt var umulig. Men så er det slik at hvis jeg setter meg et mål, jobber hjernen min ubevisst for å realisere denne drømmen. Heldigvis er dette mulig nå, og nå har jeg drømmebilen. Dette ble starten på et langt samarbeid som jeg setter stor pris på.

– Liker du å kjøre bil?

– Jeg elsker å kjøre bil. Siden jeg er ei hestejente, gjennomsyrer det det meste jeg gjør. På hesteryggen trives jeg best i galopp, med vinden piskende mot ansiktet. Da kiler det i magen. Når jeg ikke rir, er den nærmeste følelsen jeg får av det, nettopp å sitte bak rattet. Dessverre har jeg ikke hest nå, så kjøring blir på en måte min tid i salen. Det handler ikke om å bryte fartsgrenser, men mer om å oppleve fart i forbindelse med svinger og når man kjenner på g-kreftene.

Macan-en får henne til å koble av mellom ulike prosjekter, og den frakter henne og ektemannen tilnærmet lydløst mellom jobboppdragene. For dette er et krevende liv. Det meste av Jørgensens tid blir benyttet til å bygge merkevaren. En normal ferie finnes ikke, og resultatet av dette er dessverre noen ganger at hun blir syk. Det føles langt fra den trygge barndommen og et landlig liv ved Solbergelva. Bygdefest og hjemmebrent er glemt. Lite visste hun at den rampete landsbyjenta skulle bli langt mer urban etter hvert som årene gikk.

Hun ser et øyeblikk alvorlig ut.

– Jeg kommer tilbake til Solbergelva og føler meg hundre prosent hjemme, men akkurat nå er det enklere for meg å bo i Oslo. I alle fall med de prosjektene jeg realiserer nå. På noen måter føler jeg meg fortsatt som den jenta som syklet gatelangs i Solbergelva og tenkte på hva jeg skulle bli. Det føles ikke lenge siden. Tiden går altfor raskt når en har mye å gjøre. Jeg har kanskje aldri lært meg å kjede meg.

Fremtiden
Når føler hun at hun har oppnådd den ultimate drømmen, og hvor ser hun seg selv om ti år?

Anniken tar en lang pause.

– Herregud, det der har jeg ikke ofret en tanke.

Jeg har mer enn nok med hva jeg skal gjøre i neste uke eller neste dag. Men én ting vet jeg: Det må være spennende. Litt som haien, som alltid holder seg i bevegelse, gjør jeg det samme. Men klart, jeg kan ikke holde på sånn. Etter hvert må jeg lære meg å fokusere på færre ting, og kanskje finne ut hvordan det er å leve et mer normalt liv. Et liv som ikke er basert på at privatlivet mitt alltid er under lupen. Et liv hvor jeg kanskje kan skrive mer og vite at jeg virkelig prøvde å få maks ut av det – det vil si livet.

– Jeg har lyst til å skrive en roman basert på mitt eget liv. På den måten kan jeg fortelle sannheten, men gjemme den inne i en fiksjon. Jeg kan endre navn og detaljer og late som det bare er en roman. For jeg er kanskje litt for glad i å fortelle sannheten, og hvis jeg forteller for mye om virkelige mennesker, kan det fort bli et svare leven.

Inkognito eleganse

Vel tilbake i Oslo møter vi Annijor igjen, denne gang for å se nærmere på hennes sorte Macan 4 i ro og mak. På Oslos beste vestkant er hun ikke alene om å eie en Porsche, men når man nærmer seg bilen, skimter man et lekkert, brunt interiør som skiller seg tydelig ut.

Selve fargen heter Truffle Brown, en klassisk dyp og elegant farge. I tillegg har hun valgt ’Club’ skinn-interiørpakken. Club-skinn er mykere enn standardvarianten, og gir en meget luksuriøs, silkeglatt overflate ved berøring. Og nettopp her kommer Annijors «fingerspitzgefühl» til sin fulle rett. For i tillegg til Club-skinn har hun også spesifisert interiørpakken Summerwood, som består av bærekraftig tre-interiør med en åpenporet finish. Dette skaper en spennende kontrast til det myke skinn-interiøret og de øvrige materialene i kabinen som er glass, aluminium og hardplast.

Det sier kanskje seg selv at også rattet måtte være trukket i skinn, og når det gjelder førerposisjon har selvfølgelig rytteren Anniken gått for Adaptive 18-veis sportsseter for best mulig posisjon i sadelen. En velvalgt bil-spec kan si tusen ord om eieren – i dette tilfellet konkluderer vi med at den stilrene Macanen og Annijor er en perfect match.