Feinschmecker-paret
Det begynte hjemme på Voss. Faren til Merete Bø var interessert i vin, og datteren fikk tidlig smake. Blant vennene som kom på besøk, var en ivrig laksefisker som hadde med seg gode Bordeaux-viner. På den tiden fantes det ikke Vinmonopol på Voss, så forsyningene måtte tas med utenfra.
– Han ene kjørte en grønn Porsche med bagasjerommet fullt av vin. Så den forbindelsen ble etablert veldig tidlig. Jeg tror jeg var 14 år, forteller Merete Bø, som allerede hadde jenterommet tapetsert med bilplakater.
Kort tid etter gikk konfirmasjonspengene til Bordeaux. Interessen hadde festet seg, men det var ikke bare smaken som fascinerte.
– Jeg skjønte raskt at vin ikke bare var alkohol, men en sammensetning av kultur, kulturhistorie, historie, geologi og geografi. Alt, liksom. Jeg tenkte: Oi, kult, her kan jeg jo få alt det jeg interesserer meg for i én flaske, sier hun.
Et liv med vin
Bø begynte å arbeide på Park Hotel på Voss allerede som tenåring. Vin fikk hun naturligvis ikke servere ennå, men den var til stede rundt henne. Da hun ble gammel nok, begynte hun å arbeide mer direkte med de edle dråpene. Senere fulgte blant annet Bagatelle og et langt liv som sommelier og vinskribent.
– Jeg har på en måte jobbet med vin nesten hele livet. Og jeg har skrevet om vin i snart 30 år. Det høres forferdelig ut, men det er jo sånn, sier hun.
I mai tok hun et nytt steg og forlot Dagens Næringsliv for å satse på Cases by Merete Bø. Prosjektet har også gjort den felles interessen hun deler med samboer Sune Eriksen til arbeid. Cases startet under pandemien,
da Eriksen og noen venner bestemte seg for at de ville reise mer og fordype seg i mat og vin. Det som begynte med reiser, film og fotografi, utviklet seg etter hvert til dagens nettbaserte vinmagasin.
Den perfekte kombinasjonen
Eriksen har selv arbeidet med journalistikk i 35 år, brorparten av dem med mat og vin. Som fotograf har han besøkt noen av Europas beste restauranter og vinområder.
– Jeg var så heldig at jeg møtte Eyvind Hellstrøm for 26 år siden. Han tok meg med rundt på de beste restaurantene og vingårdene i Europa. Da var det vanskelig ikke å bli interessert, sier Eriksen.
Merete og Sune har vært samboere siden 2011. Sammen har de laget bøker og journalistikk og reist utallige ganger i vinens og gastronomiens tjeneste.
– Det er veldig hyggelig å kunne dele de samme lidenskapene med den du deler livet med. Vi har hatt mye glede av at vi begge er interessert i vin og mat. Da gir det mening at vi også gjør dette sammen, sier Eriksen.
Spør man dem om den største gastronomiske opplevelsen, er det ikke nødvendigvis den dyreste flasken eller det mest spektakulære restaurantbesøket som dukker opp
For noen år siden var familien på bilferie gjennom Italia, Sveits og Frankrike. På hjemveien stoppet de i Vonnas, den lille franske landsbyen der Georges Blanc har drevet sin trestjernersrestaurant i flere tiår. (Restauranten hadde tre stjerner da paret besøkte den, men mistet en stjerne i 2025, red. anm.)
Blanc er berømt for Bresse-kylling. Men det var noe annet på menyen som fikk Merete Bø til å sperre opp øynene: en Pommard fra 1988 fra Domaine de Montille – til 160 euro.
– Jeg husker jeg tenkte: Her burde det vært en null til. Jeg fikk nesten ikke prisen til å stemme. Og sånne overraskelser blir dessverre færre og færre. Det var en helt fantastisk flaske. Helt fantastisk, sier Bø.
«Jeg skjønte raskt at vin ikke bare var alkohol, men en sammensetning av kultur, kulturhistorie, historie, geologi og geografi. Alt, liksom.»
Eriksen husker helheten: en lang dag på veien, familien rundt bordet, kyllingen og den gamle burgunderen.
– Vi har fått spise på mange titalls trestjerners restauranter og drukket fantastiske viner som har kostet langt mer. Men det er kombinasjonen man leter etter. Det er ikke «jo dyrere, jo bedre». Det er de riktige kombinasjonene som er spennende, sier han.
Det er også noe av tanken bak Cases.
– Vi vil ikke gjøre vin til snobberi eller noe pretensiøst. Vi vil gjøre den forståelig, fortelle historiene og gjøre folk nysgjerrige. Drikk mindre, drikk bedre. Det handler ikke om hvor mye du drikker, men hva du drikker, hvordan du gjør det, hvem du gjør det med og hva du spiser til, sier Eriksen.
Gammel vin, gammel Porsche
De er stort sett enige om hva som er god vin. Men ikke nødvendigvis om når den skal drikkes.
– Fordi jeg smaker så mye ung vin, er jeg veldig glad i moden vin. Jeg synes gammel vin kan være helt fantastisk, sier Bø.
Sune Eriksen har en litt annen tilnærming. – Når man har passert 50, må man jo begynne å konsumere litt av det man har kjøpt også. Å putte vin i kjelleren altfor lenge blir litt som å sette Porschen på låven og ikke kjøre den. Jeg elsker å kjøre bil, og jeg elsker å drikke vin, sier han.
Og akkurat der glir samtalen umerkelig over i den andre store fellesinteressen.
For Porsche er på ingen måte bare Meretes hobby. Eriksen begynte med biljournalistikk allerede som 18-åring. Han har reist på internasjonale billanseringer, jobbet med Karl-Eirik Haug og har siden 2010 vært fotograf i spalten Mitt kjøretøy i D2 med over 800 portrett av bil og eier på samvittigheten. Han har også besøkt Porsche-fabrikken i Stuttgart og kjørt en rekke av modellene. Da 991-generasjonen av 911 kom, bestemte han seg.
– Jeg prøvekjørte den i 2013 og skjønte veldig fort at dette var en bil jeg hadde lyst til å kjøpe en dag. Jeg synes den har alt jeg liker med Porsche – de fine, runde formene, men samtidig er den litt tøffere, sier Eriksen.
Det tok noen år før drømmen ble virkelighet. I dag står en mørk grå 911 Carrera 4S fra 2013 hjemme – eller rettere sagt: den står helst ikke.
– Jeg kjører den året rundt og bruker den til alt mulig. Den skal ikke stå på en låve og holde seg fin. Den skal brukes, sier Eriksen. Og vinterføre er ingen grunn til å la bilen bli hjemme. – Den er helt strålende på vinterføre. Den sitter som et klister, og du kan få den til å leke litt hvis du vil. Jeg synes det er trist med dem som allerede i midten av august tar farvel med sommeren og setter bilen på låven fordi de er redde for litt regn. Det høres ut som et litt trist bilhold for meg, sier han.
Mambagrønn kjærlighet
Merete Bøs vei til Porsche var annerledes, men ikke mindre følelsesstyrt. Bilinteressen har vært der siden barndommen.
– På jenterommet hadde jeg bilplakater. Jeg har alltid syntes bil er veldig kult. Det er kanskje en litt utypisk kvinneinteresse, men bil og vin kom egentlig inn i livet mitt omtrent samtidig, sier hun.
Da Porsche lanserte Taycan, begynte tanken å modnes. Så dukket bilen opp i en farge som avgjorde saken: Mamba Green Metallic.
– Da Porsche endelig kom med en elbil, tenkte jeg at nå kunne jeg bevilge meg en Porsche. Og første gang jeg så den mambagrønne Taycanen, bestemte jeg meg: Den skal jeg bare ha på et tidspunkt, sier Bø. Fargen var ingen detalj.
– Jeg synes folk er litt kjedelige. Det er veldig mye grått og svart. Porsche har så mange fine farger, så jeg synes folk burde tørre å være litt mer personlige i fargevalget, sier hun.
Taycan Cross Turismo-en brukes mye, ikke minst på turene mellom Oslo og Vestlandet.
« Porsche har så mange fine farger, så jeg synes folk burde tørre å være litt mer personlige i fargevalget.»
CONNOISEURER: Sune og Merete med eierne av Grubbestad Gård, Cecilie Skjerven og Bjarne Kapstad.
– Kjørekomforten og bilkvaliteten er veldig god. Og så er den fin å se på. Den får veldig mye oppmerksomhet. Folk stopper og peker, de smiler, vinker og tar bilder. Det er litt stas, sier hun.
Eriksen oppsummerer sitt eget forhold til 911 med tre ord: design, kjøreopplevelse og kvalitet.
– Jeg synes det er verdens vakreste bil. Det er en grunn til at designet har levd i så mange tiår. I tillegg er kjøreopplevelsen fantastisk, samtidig som den fungerer på norske veier og kan brukes hele året. Og kvaliteten – den er så godt skrudd sammen, sier han.
Forholdet er for lengst blitt mer enn rasjonelt.
– Det er et kjærlighetsforhold. Jeg liker å se på den, jeg liker å kjøre den. Og så lenge den ikke svikter meg på kvaliteten, skal den være min, sier Eriksen.
For Merete Bø finnes det en forbindelse mellom det hun har brukt hele sitt voksne liv på å lete etter i glasset – og det hun finner bak rattet.
– Min jobb er å gjenkjenne kvalitet. Og det føles som om man leter etter litt av det samme uansett hva det er. Om det er møbler, en restaurantopplevelse eller håndverk. Du prøver å finne teksturen i ting. Den føler jeg Porsche har, sier hun.
«Min jobb er å gjenkjenne kvalitet. Og det føles som om man leter etter litt av det samme uansett hva det er.»
Vin fra Sandefjord
Bildene til saken er tatt hos Grubbestad, en vinprodusent utenfor Sandefjord. Her dyrkes blant annet druene Solaris og Rondo,
og gården produserer musserende vin. Merete Bø mener produsenten har et stort potensial og trekker frem Grubbestad som en av de
norske vingårdene andre produsenter følger med på.
Gården har satset på både vinproduksjon og besøk: Her finnes vinbar og lokaler for smakinger, kurs og arrangementer – midt blant vinrankene.
– Du kan faktisk sitte midt i en vinmark i Norge og ha kurs. Det er fascinerende, sier Bø.
Norsk vinproduksjon er fortsatt liten, men Bø og Eriksen har fulgt utviklingen i nærmere ti år. Varmere vekstsesonger har gitt bedre vilkår for druedyrking stadig lenger nord, og de mener norsk vin kan få en større plass i årene som kommer.
